De svenske superprodusentene Chistian Karlsson og Pontus Winnberg ble kjent da de produserte låta Toxic for Britney Spears i 2004, og tre år senere startet de den elektroniske indiepoptrioen Miike Snow sammen med den amerikanske sangeren og låtskriveren Andrew Wyatt. I fjor kom det selvtitulerte debutalbumet, med singler som "Animal" og "Black And Blue", til strålende kritikker. Derfor var forventningene høye da trioen inntok scenen på Rockefeller.
Og trekløveret sparte ikke på kruttet. Åpningen med Cult Logic og hitene Burial og Black and Blue luktet det svidd av. Det ble heller ikke spart på det visuelle. Musikerne var kledd i masker, keyboardet var dekorert med karakteristiske hjortehorn, som også prydet sceneteppet. På toppen av det hele var lysbruken, med ivrig bruk av strobelys, svært stilfull. Heller ikke publikum sparte på kruttet, og i de fremste rekkene var stemningen til tider ekstatisk. Tenåringshvin, sang, jubel, hopping og dansing.
Et stort skår i gleden var imidlertid lyden, som ikke var på indiepoppernes side. Den grøtete lyden preget hele setet, som fortsatte med A Horse Is Not a Home, Silvia, Sans Soleil og Plastic Jungle. Så kom endelig låta alle hadde kommet for å høre: Animal. Publikum skrek høyere enn noen gang, og sang hoppende med. Tross litt tekniske problemer leverte trioen en solid versjon av hiten, som må sies å være konsertens høydepunkt.
Bandet forlot scenen etter kun en times langt set, men da de returnerte og brukte sine siste krefter og watt på Crookers-samspillet Remedy og en fengende, elektropopet cover av Vampire Weekends The Kids Don't Stand a Chance, hvor de viste fram sitt nyeste innkjøp: tskjorter med lysende frekvensmålere, var publikummerne fornøyde, og gikk svette og smilende ut i vinternatta.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir
