
Vampire Weekend
Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album
Fem år etter at Vampire Weekend ga ut sitt forrige album, Father Of The Bride, er de endelig tilbake med sitt femte studioalbum, Only God Was Above Us.
For mange virket Father of the Bride som en liten avstikker fra Vampire Weekends sedvanlige sound, noe som nok muligens kan forklares ikke bare ved at keyboardist Batmanglij - et av de mest fremtredende medlemmene ved siden av vokalist Ezra Koenig - forsvant ut av bandet. Men i tillegg ble dette albumet skrevet og spilt inn utelukkende av Ezra Koenig som et soloalbum, og trommis Chris Thomson og bassist Chris Baio var kun med på turneer. Men nå er trioen tilbake gjennom hele prossessen, og resultatet er et Vampire Weekend-album mye nærmere det soundet man er vant til, og også mye næmere album nummer tre, Modern Vampires of the City.
Det er upolert og gritty, man nærmest lukter gatestøvet på en varm og grå New York-sommerdag, og det er fuzz. Mye fuzz. Hele ballet åpner med Ice Cream Piano og frasen "Fuck The World", starten på en låt og et album som, til tross for at det stort sett ble skrevet i 2019/2020, er hyperaktuelt på det tidspunktet det ble sluppet. "You don't want to win this war 'cause you don't want the peace" synger Koenig kynisk før fuzzgitarene skriker seg gjennom avslutningen. Andresingelen, Classical, følger i samme gate emnemessig. "Untrue, unkind and unnatural / How the cruel with time becomes classical / I know that walls fall, shacks shake, bridges burn and bodies break / It's clear something's gonna change / And when it does, which classical remains?"
Den nydelige førstesingelen (sluppet som en dobbelsingel sammen med Gen-X Cops), Capricorn, tar over med mer fuzz, men også med vakre strykere og piano som sammen sørger for en nostalgisk lengsel over noe man aldri hadde og aldri kan få. "Too old for dyin' young, too young to live alone / Sifting through centuries for moments of your own" grubler Koenig stillferdig mot det musikalske Vampire Weekend-bakteppet som mange har prøvd å kopiere men få andre har fått til.
Men altså, krig? Fortvilelse? Kyniske tekster? Har Vampire Weekend mistet alt det som gjorde dem til quirky feel-good hipsterfavoritter på andre halvdel av 2000-tallet? Neida, det er der enda, dog kanskje litt mer nedtonet og mindre sprudlende enn på det selvtitulerte debutalbumet Vampire Weekend med sitt Oxford Comma og A-Punk.
Connect er en nettopp en slik snodig liten låt (liten er en underdrivelse, låta er over 5 minutter lang) som man aldri helt vet hvilken retning er på vei i, hverken tematisk, instrumentalt eller vokalmessig. Her er det synth, jazz-bass, trillende piano og funky partier om hverandre. Det er en låt som setter seg bedre i øret hver gang man hører den, og selv om den tar litt tid å få kontakt (!) med, så er den muligens ett av albumets sterkeste spor - når man bare klarer å komme seg over hvor rar den er!
Tidligere nevnte Gen-X Cops drar oss rett tilbake ned i fortvilelsen. Melankolien har fordampet, men krigen og det kyniske er tilbake. Koenig virker nærmest nedbrutt av tingenes tilstand, med en motløshet over hvordan vi aldri lærer av tidligere generasjoners feil, og likevel ser ned på generasjonene som etterfølger oss i en evig sirkel av fordømmelse og unnskyldninger: "Each generation makes their own apology".
Da er det en liten følelsesmessig lettelse når den ferskeste singelen, Mary Boone, kommer, som med barnekor, sitt klassiske skranglete Vampire Weekend-lydbilde og drivende samples stikker seg ut i New York-betongstøvet og fortvilelsen. Her er det litt mer håp knyttet til nye generasjoner, nye beboere og nye bølger av mennesker som kommer til med friskt mot og et ønske om endring, både personlig og bredere. Dette gjenspeiles i musikken også som, sammen med Prep-School Gangsters, føles nærmest som små glimt av en soloppgang sammenlignet med de mest gritty og rå låtene på skiva.
Soloppgangen fortsetter og støvet legger seg endelig på finalelåta, Hope, som lar sjelen få roe seg og hjernen slutte å kverne på alt det vonde som foregår i verden. Dette er også platas desidert lengste låt med sine nesten åtte minutter. Men med rolig vokal, akustiske gitarer og harmonisk pianospill er det kanskje nødvendig etter den emosjonelle berg-og-dalbanen de har tatt oss med på gjennom dette albumet. Likevel er ikke alt fryd og gammen heller her. Men som Koenig synger, av og til er det kanskje best å bare ikke tenke på alt som skjer hele tiden. "I hope you let it go / I hope you let it go / Our enemy's invincible / I hope you let it go".
Vampire Weekend på Spotify
Vampire Weekend på Instagram
For mange virket Father of the Bride som en liten avstikker fra Vampire Weekends sedvanlige sound, noe som nok muligens kan forklares ikke bare ved at keyboardist Batmanglij - et av de mest fremtredende medlemmene ved siden av vokalist Ezra Koenig - forsvant ut av bandet. Men i tillegg ble dette albumet skrevet og spilt inn utelukkende av Ezra Koenig som et soloalbum, og trommis Chris Thomson og bassist Chris Baio var kun med på turneer. Men nå er trioen tilbake gjennom hele prossessen, og resultatet er et Vampire Weekend-album mye nærmere det soundet man er vant til, og også mye næmere album nummer tre, Modern Vampires of the City.
Det er upolert og gritty, man nærmest lukter gatestøvet på en varm og grå New York-sommerdag, og det er fuzz. Mye fuzz. Hele ballet åpner med Ice Cream Piano og frasen "Fuck The World", starten på en låt og et album som, til tross for at det stort sett ble skrevet i 2019/2020, er hyperaktuelt på det tidspunktet det ble sluppet. "You don't want to win this war 'cause you don't want the peace" synger Koenig kynisk før fuzzgitarene skriker seg gjennom avslutningen. Andresingelen, Classical, følger i samme gate emnemessig. "Untrue, unkind and unnatural / How the cruel with time becomes classical / I know that walls fall, shacks shake, bridges burn and bodies break / It's clear something's gonna change / And when it does, which classical remains?"
Den nydelige førstesingelen (sluppet som en dobbelsingel sammen med Gen-X Cops), Capricorn, tar over med mer fuzz, men også med vakre strykere og piano som sammen sørger for en nostalgisk lengsel over noe man aldri hadde og aldri kan få. "Too old for dyin' young, too young to live alone / Sifting through centuries for moments of your own" grubler Koenig stillferdig mot det musikalske Vampire Weekend-bakteppet som mange har prøvd å kopiere men få andre har fått til.
Men altså, krig? Fortvilelse? Kyniske tekster? Har Vampire Weekend mistet alt det som gjorde dem til quirky feel-good hipsterfavoritter på andre halvdel av 2000-tallet? Neida, det er der enda, dog kanskje litt mer nedtonet og mindre sprudlende enn på det selvtitulerte debutalbumet Vampire Weekend med sitt Oxford Comma og A-Punk.
Connect er en nettopp en slik snodig liten låt (liten er en underdrivelse, låta er over 5 minutter lang) som man aldri helt vet hvilken retning er på vei i, hverken tematisk, instrumentalt eller vokalmessig. Her er det synth, jazz-bass, trillende piano og funky partier om hverandre. Det er en låt som setter seg bedre i øret hver gang man hører den, og selv om den tar litt tid å få kontakt (!) med, så er den muligens ett av albumets sterkeste spor - når man bare klarer å komme seg over hvor rar den er!
Tidligere nevnte Gen-X Cops drar oss rett tilbake ned i fortvilelsen. Melankolien har fordampet, men krigen og det kyniske er tilbake. Koenig virker nærmest nedbrutt av tingenes tilstand, med en motløshet over hvordan vi aldri lærer av tidligere generasjoners feil, og likevel ser ned på generasjonene som etterfølger oss i en evig sirkel av fordømmelse og unnskyldninger: "Each generation makes their own apology".
Da er det en liten følelsesmessig lettelse når den ferskeste singelen, Mary Boone, kommer, som med barnekor, sitt klassiske skranglete Vampire Weekend-lydbilde og drivende samples stikker seg ut i New York-betongstøvet og fortvilelsen. Her er det litt mer håp knyttet til nye generasjoner, nye beboere og nye bølger av mennesker som kommer til med friskt mot og et ønske om endring, både personlig og bredere. Dette gjenspeiles i musikken også som, sammen med Prep-School Gangsters, føles nærmest som små glimt av en soloppgang sammenlignet med de mest gritty og rå låtene på skiva.
Soloppgangen fortsetter og støvet legger seg endelig på finalelåta, Hope, som lar sjelen få roe seg og hjernen slutte å kverne på alt det vonde som foregår i verden. Dette er også platas desidert lengste låt med sine nesten åtte minutter. Men med rolig vokal, akustiske gitarer og harmonisk pianospill er det kanskje nødvendig etter den emosjonelle berg-og-dalbanen de har tatt oss med på gjennom dette albumet. Likevel er ikke alt fryd og gammen heller her. Men som Koenig synger, av og til er det kanskje best å bare ikke tenke på alt som skjer hele tiden. "I hope you let it go / I hope you let it go / Our enemy's invincible / I hope you let it go".
Vampire Weekend på Spotify
Vampire Weekend på Instagram
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>