Foto: Sadan Ekedemir

Med tre kritikerroste album, har Wolf Alice etablert som et av den britiske musikkindustriens mest spennende band. Siden debuten i 2015, har de allikevel ikke fått det store grepet rundt det norske markedet til tross for deres stadig voksende tilstedeværelse. I fjor kåret vi The Last Man on Earth til 2021s nest beste låt.

Kåringen kan du lese her

Musikken til Wolf Alice er en god blanding av alternative rock og indie rock, fra pianoballader til nådeløs shredding. Musikken forblir derfor sjeldent på samme sted. Rowsell har dessuten en av nåtidens aller beste stemmer. Måten hun kan veksle mellom ulike toner slutter aldri å forbløffe.



Den andre singelen fra fjorårets album Blue Weekend, Smile smalt kvelden igang med tunge bassriff og stort engasjement fra bassist Theo Ellis. Det har tatt mange år for bandet å bli komfortable med seg selv på scenen, men der sto vi da.

Det som kom tydelig frem er hvor utrolig solid Wolf Alice sin diskografi er. I løpet av kvelden, føltes det ut som de nesten rakk å spille alle tre albumene - i det minste det beste fra hver enkelt. Bortsett fra et par savnede låter, var det lite som var savnet.

Blue Weekend var et av fjorårets aller beste album, både ifølge norsk og internasjonal presse. Lydbildet delte mange paralleller med Visions of a Life, men isteden for å hoppe fra idé til idé, var det en mer cinematisk opplevelse som fikk frem bandets mer delikate side.



Lydbildet har blitt perfeksjonert på studioalbumene, med en atmosfære som setter alle mulige følelser i spinn. I denne mer cinematiske opplevelsen, har musikken bena på bakken framfor å sveve oppe i skyene.

Et par av gårsdagens låter som How Can I Make It OK? er spor som får frem sterke ferdigheter i Ellie Rowsells vokal og Joff Odies gitar, men føltes litt skvist inn i en ellers velsammensatt setliste. Det er mer et luksusproblem enn noe annet at et par låter kunne vært droppet - ikke fordi låtene var dårlige, men at koken dempen seg og det ble lettere å falle ut.

Wolf Alice kan være rocka - veldig rocka. Play the Greatest Hits, som allerede går i høygirstempo, ble skrudd opp flere hakk. At Rowsell i det hele tatt klarer å synge så raskt uten å fomle er et under. Det glipper under et par andre låter, men hun tok det hele med et smil.




Det var da ekstra morsomt da Ellis ga henne en slurk med sprit for å løsne opp litt. Formidable Cool må også trekkes frem som et høydepunkt, med sitt uendelige kule hovedriff. Den bygget seg opp lag for lag før hele bandet kjørte på med en uforglemmelig avslutning der alle ga hundre.

Ellis kunne lett vært frontpersonen i sitt eget band. Han hadde stil og sass som dro ut det beste av publikum. Oddie lekte seg også mye, og kastet på et tidspunkt gitaren så høyt opp i været at det gikk et sug gjennom kroppen. Heldigvis gikk det bra.


Der You’re a Germ, Lisbon og Giant Peach lykkes i å få fram bandet på sitt mest engasjerte, var det ganger der de manglet det samme grepet om musikken. Dette var kanskje mest tilstedeværende på Visions of a Life som med sine åtte minutter, ikke gjorde nok for å rettferdiggjøre tiden.

Hadde konserten vært kortere, ville dette nok vært mer merkbart. Med 19 låter, derimot, var det ikke nok grunn til å stå i veien for den helhetlige opplevelsen. Fra den ultimate lykkerusen, Bros, den nydelige Delicious Things til den melanlolske Silk, fikk man stadig påminnelser om hvor mye Wolf Alice har klart å bygge på kun syv år. De hadde scenetekke, sjarm og vittighet - og er virkelig et helt annet band enn de var bare for noen år tilbake.



Etter mobillysene senket seg over The Last Man on Earth og bandet ga sin aller siste del av energi på Giant Peach var det ikke mye som de ikke hadde gitt oss. Heldigvis bød encoren på klassikeren Moaning Lisa Smile og favoritten Don’t Delete the Kisses, til stor begeistring.

Wolf Alice er en historie om et band som alltid har laget fantastisk musikk som kanskje ikke nådde helt massene, men hjertene til alle som hørte på dem. Til å gå fra å være beskjedne musikere helt i starten av karrieren til å eie hver scene de står på, er det lite som tyder på at de stopper her.

De føles på mange måter fortsatt ut som en hemmelig skatt få vet om. Etter å ha sett Wolf Alice denne kvelden, er jeg redd de ikke kan være en slik hemmelighet for alltid. Det er naturlig.