Det merkes at de har lang erfaring fra å spille konserter. Etter en lang intro, høres det en lavmælt jubel fra de oppmøtte, idet fantomet entrer scenen. Kledd i sitt sedvanlige kostyme. Rød bukse, rød tskjorte, sorte sko, sorte hansker og sort maske over øynene.
På tross av lav lyd til å begynne med og en nokså apatisk og uengasjert gjeng med publikummere, gir Bob Hund alt fra første låt. Thomas er høyt og lavt, blant publikum, balanserende oppå høytalere og gjerder. Pro-Sec mannen som står alene foran scenen, ser lettere stressa ut. Thomas hauser opp stemningen ved å involvere publikum, andre låt har knapt begynt før det er flere som danser, mange som klapper og ølglassene heves stadig høyere. Det er en styrke Bob Hund antakeligvis har lært seg underveis de siste tjue årene. Å ikke la seg påvirke av publikums giddesløshet, men heller ta det som en utfordring å få publikum i rett stemning! Folk merker Thomas’ smittende energi og blir stadig varmere i trøya.
Å se at en artist eller et band trives på scenen er superviktig, det gjør mye med konsertopplevelsen. Glem påtatte sceneshow, dette er ekte.
Bob Hund kunne spilt for èn person og levert varene. Det er så proffe de er.
De spiller en lett blanding av gamle og nye låter deriblandt Stumfilm, Folkmusik for folk som inte kan bete seg som folk og Tinnitus i Hjertet som alle er forholdsvis nye låter.
Mot slutten av konserten putter Thomas et håndkle ned i buksa, drar det opp igjen og kaster det på publikum. Ingen plukker det opp. Skivebom. Etter hvert tar en modig sjel opp håndkleet, for å ta det med seg hjem, lukte på det eller selge det på ebay. Hvem vet.
Foto: Alyssa Schei Nilsen
Bob Hund's offisielle hjemmeside.
