Man ante uråd allerede under oppvarmerne Nina Nesbitt og Passenger. Spesielt sistnevnte måtte med sin stille gitarmusikk opptil fler ganger be publikum være stille, men klarte likevel ikke å roe ned mengden, og fikk tilrop som “It's not you we want!”. Flaut, Rockefeller! Flesteparten av bråkmakerne gikk nok glipp av det lille sparket rettet mot dem i låta I Hate hvor deler av teksten gikk “I hate ignorant folks that pay money to see gigs, and talk through every fucking song”.
Til slutt kom selve hovedmannen Ed Sheeran på scena, men heller ikke da var en del publikummere fornøyde, og Sheeran hadde i starten store problemer med å tøyle mengden med sin til tider meget rolige akustiske musikk. Hvorfor folk har så vanvittig behov for å hoie og hyle og høre sin egen stemme i stille partier på konserter er uforståelig, men når til og med Ed Sheeran flere ganger måtte be publikum “shut the fuck up”, har man mest lyst til å be artisten om unnskyldning for folks oppførsel.
Det disse publikummerne gikk glipp av i sin feststemthet var et strålende enmannshow av briten, som med teknikker vi nordmenn kjenner best fra vår egen Jarle Bernhoft briljerte med et komplett lydbilde kun skapt av en gitar, sin egen stemme og loops. Konserten var stappfull av høydepunkter fra Sheerans debutskive, blant annet en nydelig versjon av Small Bump, This, en hjertelig og publikumsinkluderende Drunk, og U.N.I hvor han utfordret publikum til å synge med på versene, hvilket er så godt som umulig. Allsang ble det likevel godt med, både på refrengenet til de aller fleste låtene, og diverse sangkonkurranser satt i gang av Sheeran som etterhvert fikk svært så godt grep om de aller fleste publikummerne. This City med bilder av London rullende over skjermene på scenen ble et av konsertens høydepunkter, godt hjulpet av publikum.
Med bare et studioalbum ute, kunne det fort ha skortet på låter å spille live, men i tillegg til albumsporene fikk vi blant annet høre Homeless fra EP-en Loose Change, den amerikanske spiritual-en Wayfaring Stranger, og en eksklusiv fremførelse av det “hemmelige” sporet The Parting Glass fra +, en irsk folklåt som han – ifølge seg selv - aldri fremfører live. Sheeran er flink til å underholde publikum både under og mellom låtene, og hadde meget god dialog med publikum som han etterhvert fikk til både å klemme på fremmede, og å skrike seg hese på hans kommando.
Vi fikk historier fra livet hans og når han måtte avbryte låter pga sviktende elektronikk ble det gjort med slik glimt i øyet at det bare ble sjarmerende.
Hovedsettet ble avsluttet med singelen Lego House, til stor jubel fra publikum, før Sheeran til stormende trampeklapp kom tilbake på scenen og fremførte nydelige The A Team foran et Rockefeller opplyst av mange hundre mobiler og lightere. Hele kalaset ble avsluttet av en elektrisk versjon av You Need Me, I Don't Need You som fikk selv de verste bråkmakerne til å måpe stumt i beundring, og man tok seg i å undres på hvordan én liten person kan lage så mye lyd - hjulpet av elektronikk eller ei. En ren maktdemonstrasjon av en 21-åring som fortsatt kan ha nesten hele karrieren sin foran seg!
