Neste ut var hedmarkingene i DUNDERBEIST, iført sin teatralske liksminke og hvite skjorter. Både entreen og showet matchet navnet deres, med en mektig spillekåtskap og mangt med forsøk på å engasjere lokalets mange metallhoder. Allsang ble en oppfordring fra første stund, og endte i flere tilfeller med kraftig brumming blant de mest sceneeksponerte i rommet. Ikke uforventet, med tanke på den fengende tungrocken som ble servert. Kirkeklokker, horn, og bokstavelige krigsrop var andre komponenter som økte publikums begeistring. Spesielt under finalelåta spirte både hoi-ing og hey-rop til en notabel del av atmosfæren. Berørende de to vokalistene, var deres evne til å leke med røstene og pendle rundt på scenen det mest minneverdige. Ekstra unikt var deres personliggjøring av noe som kunne minne om en fusjon av byks og froskehopp. Til tross for voldsom aktivitet, kunne det hele i verste tilfelle fremstå som noe kaotisk, da koreografi var en sjelden vare blant de fem medlemmene.
Da det nye fenomenet NEKROMANTHEON viste seg 15 minutter senere, var larmen støyende. I likhet med opptrappingen av tempo under finishen til foregående band, hadde hungeren etter kvikkere melodier økt, så fasjonabel Kolbotn-thrash var bestemt på sin plass. Spurtende soloer og hardbarka riff slo nærmest sprekker i taket, mens massene foran scenen stadig ble mer pakket. Utplukk fra ferske og gamle skiver ble restituert, og ikke bare den norske delen av publikum var oppstemt. Majoriteten av kommunikasjonen gikk ut på vill skåling, og endte på et tidspunkt med et klissvått publikum. Storartet og flyktig fra årets metallcelebriteter.
Angående KIRKEBRANN ble startskuddet kun opplevd fra utsiden av klubben. Undertegnede ankom åpenbart for sent og fikk først adgang til det proppete lokalet ti minutter ut i settet. Med minimum 200 svartkledde i den knappe kjelleren og null barrierer foran scenen, var det enda mindre plass for Metal Hammer Norways bidrag til festivalen. Blant rødt lys og hodeskaller spydde kvintetten ut ekte, norsk svartmetall til de nærmestes store glede. Bakover i mørket virket ikke rusen like stor, da innsynet til den liksminkede gruppa var tilsløret med både djeveltegn og torsoer. At dette var ekte vare, var det ingen tvil om. De usignerte 92’erne slengte nemlig flittig med banning og digre Peterskors, og ga ikke på noe tidspunkt tegn på et rent mæle. Provoserende var det likevel ikke, da ungdommen var godt reflektert i forsamlingen. På tross av den radikalt lille plassen de var tildelt, var fortsatt spenstigheten til bandet relativt reservert. Det var først under siste sang at man fikk inntrykk av at frontmannen innså muligheten til å skritte smått frem og tilbake, og da var det definitivt for sent.
Klokka var halv ett da bergensgutta i VIÐR inntok headliner-plassen under samme tak. Ansamlingen hadde gjennomgått en betydelig uttynning de siste minuttene, men ble raskt kompensert med henrykte fans. Ikledd kreativ liksminke og dryppende blod bragte enheten samtlige ut på et hedensk tokt med gyngede gitarer og dype akkorder. Både vokalist og låter ble omsluttet av hyppige skåler, men endret aldri frontmannens bitende blikk. Prating var det lite av, og i så fall ble det gjevt overdøvet av mengdens mange brøl og growlforsøk. For å ende opptredenen skulle det så mye som tre-fire ekstranummere til, og det var først etter fullbyrdet sett at man kunne oppleve smil i et fåtall av herrenes munnviker.
