Foto: Hogne Bø Pettersen
Da Pete Roth Trio ble introdusert på Herr Nilsen i Oslo denne varme septemberkvelden sa kveldens introdusør det som alle som var der for tenkte: Det er helt utrolig at vi på Herr Nilsen har selveste Bill Bruford her. Og køen med folk som ville møte, snakke og ta selfie med og få autograf av etter konserten var nettopp Bill. Fyren var en av grunnleggerne av Yes, var med i King Crimson i deres beste perioder og han var trommisen Genesis valgte de to første årene etter at Phil Collins overtok som vokalist. I tillegg drev han sitt eget Earthworks i årevis og hjalp flere dyktige unge jazzmusikere, som Django Bates, fram her i verden.Ble da noen av publikummerne, som skapte kø på guttedoen i pausen, og som for det meste var i aldersgruppen 60+ skuffet over ikke å få noe musikk fra de gamle progbandene? Langt ifra! Til det er den 77 år gamle Bruford fortsatt for dyktig på trommene til. Og tyskfødte Pete Roth, samt bassør Mike Pratt, var særdeles solide musikere de også.
Det ble ikke noise- eller svartløype-jazz. Med sin George Benson-aktige spillestil ledet Roth oss gjennom en fin reise gjennom jazzens landskap, ispedd litt bluesaktige og til tider litt funky partier. Slapp av, det ble ikke funk, det var nemlig ikke en kjedelig konsert. Men det ble en blanding av egenkomposisjoner og gamle klassikere.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Gershwins Summertime ble banket litt gul og blå, slik ekte jazzmusikere gjør, og det var en perfekt avslutning før pause. Da var jeg mindre imponert over det de gjorde med Wayne Shorters Fee Fo Fum. Den var kjedelig og det de forsøkte på kledte ikke låten i det hele tatt. Da fungerte Antonio Carlos Jobims How Insensitive mye bedre. Og Largo fra Dvoraks Symfoni Nummer 9 var gjort akkurat så ugjenkjennelig at du stod og tenkte «Er ikke dette…?» Kudos.Det er ingen tvil om at dette er en trio som er et band. Det var ingen ekstremt lange solopartier fra noen av dem. Klart, det var selvsagt øyeblikk hvor et av de tre instrumentene (bass, trommer og gitar) fikk hovedfokus, men ikke uten at de andre to lå bak og ertet litt og utfordret tredjemann.
Det ble ekstra applaus da Bruford-komposisjonen Original Sin ble spilt, og det var antagelig det nærmeste Crimson vi kom i dag, i hvert fall i stil. Inne i mellom kom også låter fra Pete Roth og spesielt nydelig var låten han hadde skrevet da datteren krevde at han skrev en sang til henne. Roth, som var sjarmerende som Master of Ceremonies, inne imellom musikken, sa at da hun hørte den hatet hun hvert sekund av den. Vi likte den på Herr Nilsen, i hvert fall.
Nå mangler det bare å få disse til Moldejazz!
