De som har savnet at Ola Kvernberg spiller fele vil bli glade for åpningssporet The Purple Jack – Overture på albumet Steamdome III: Beyond the End som Ola kommer ut med nå. Det første halve minuttet er det kun Ola og fela hans, som jeg en gang i tiden så ham stå og spille på som gatemusiker i Molde sentrum under Moldejazz, som høres. Han har kommet langt siden den gang.

Så langt har han kommet at han på del tre av sitt storverk Steamdome har med seg et komplett orkester. Femti sekunder uti åpningen er nemlig hele Trondheim symfoniorkester med. Etter en nydelig ouverture går vi med full fart rett inn The Purple Jack - Reviver. Siden dette er tross alt Steamdome er det et lass med perkusjon som nå drar deg med på en heftig reise. Men det er merkbart mindre av trommer og slagverk her, enn på de foregående albumene. Det hele blir en slags blanding av klassisk klassisk og nymoderne klassisk, som til slutt sniker deg over i The Purple Jack – Rallartando, hvor vi også får en dæsj ELO fra Eldorado-tiden.

Og det er tydelig at Ola har tatt med seg erfaringene fra all film- og tv-musikk han har gjort de siste ti årene over i Steamdome. For dette er særdeles orkestral og filmatisk musikk på en helt annen måte enn på de to forrige Steamdome-albumene, hvor perkusjonen var mer i fokus.

Ikke for det, rytmene og heftige bassganger er nøkkelord her også, men denne gangen er musikken langt mer pompøs (i positiv forstand) enn på forgjengerne. På The Purple Jack – Tuxcore er vi nesten over i elektronisk landskap, og jeg er overbevist om at du kunne spilt dette på et rave, med et heftig laser- og røykshow. Og så, akkurat i det du bare lukker øynene og føler transen skylle over deg kommer det nydeligste musikkgudene måtte ha gjort: Steelguitar! Den sveiper inn og ut over lydbildet, noe som gjør alt bare så skjørt og vakkert. Og akkurat i det du tror at sånn skal resten av låten være går vi kræsj bom bang rett inn i en orkestral orgie hvor Ravel, Stravinsky og Coltrane hadde kost seg godt.

Etter å ha vært gjennom jazz, prog, elektronika og klassisk får vi et lite pustehull med The Purple Jack – Largo Terminale som er ren orkestermusikk som gjentar melodiske temaer vi har hørt tidligere på albumet.

The Purple Jack – reviveR er et gjenhør med Reviver, og perkusjonen og tar oss med til en fin avslutning av The Purple Jack-suiten.

På Intermezzo tar Ola oss tilbake til jazzens verden igjen. Dette er et langt musikkstykke som med strykerne og blåserne som kommer inn i midten gjør at jeg lurer på om Ola har en drøm om å lage et James Bond-låt.

Den ti minutter lange avslutningen Monolith begynner orkestralt, men går inn i en sekvens som kunne vært gjort av Tangerine Dream før Ola husker på at han har trommiser en masse. Låten går over i noe både 70-talls King Crimson, ELO, Motorpsycho (Snah er med på albumet) og filmmusikkomponister som Eric Serra hadde vært stolte av.

Dette er en knallsterk avslutning av trilogien, fantastisk komponert, arrangert og framført og produsert. Det hadde gjort seg med et par innstramminger og forkortinger her og der, men hjelpes så kult det skal bli å høre og se dette på konsert!