Foto: Oddbjørn Steffensen

Musikknyheter anmeldte i juni Nilsens konsert under Bergenfest i juni.

På en hverdag kl 16 spilte han for 8.000 tilhørere på utescenen Plenen der. Han klarte attpåtil å få dem lydhøre, og det var full allsang fra første til siste tone, slik at han etter hvert gikk over til bare å holde mikrofonen ut mot publikum eller slippe den helt.

Anledningen var da 15-årsjubileet til «For sant til å være godt», et halvt år på overtid. Han spilte da låtene derfra i rokert rekkefølge, samt et par til.

Etter konserten i juni har «For sant…» rukket å bli 16 år. Om man dømmer etter settlisten på Verftet, var også denne å betrakte som et jubileum, nå 16-års, et halvt år etter forrige jubileum.



Igjen ble albumet spilt i sin helhet, fra starten av konserten og til litt over midtveis, bare avbrutt av «Paris Bergen» (fra «Nordsjøen»), «Bensinbarn» (fra «Den eneste veien ut») og «Outro» (fra «Det nærmeste du kommer»). «Ti ganger tusen» fra "jubileumsalbumet" ble lagt helt til slutt.

Siden settet måtte være lengre i en gig utenom en festival, la Nilsen på lørdag til noen ekstra låter.

Diss ekstra låtene, fra albumene som har gått mindre hjem hos publikum, var plassert som 6 av de 7 siste. Kun én av dem var fra forrige album («I liv og arbeid») og ingen fra det strålende albumet før det («Det store i det små»). Kun 1 av 19 låter var dermed nyere enn 8 år.

Lukten ble «la oss ta settlisten fra i sommer med de største suksessene» og legge til noen ekstra låter vi kan godt».



Nilsen og publikum var fra første tone i første låt, «Valiumvalsen», fullstendig med på notene. Nilsen med bevegelsene sine, og publikum med konstant allsang. Allerede da kunne han legge vekk mikrofonen. Begge parter holdt også god stand i etterfølgende «Piken med sviket».

Derfra og ut virket det som både Nilsen og Nordsjøen mente publikum burde gjøre mesteparten av jobben. Ettersom Verftet kun Tar 800 tilhørere, skulle man til en viss grad forvente at andelen die hard-fans var større enn på Plenen.

Men det er vanskeligere å få lyd fra en andel av 800 enn en andel av 8.000. Dermed ble det relativt laber stemning med to rolige låter, selv om de er klassikere fra «jubileumsalbumet».

Nilsen appellerte til publikum kun ved å strekke ut armene på samme måte som på Bergenfest. Det skulle igjen bety «kan det bli bedre», men det var før stemningen var god nok. Mikrofonen ble vendt mot publikum mens langt færre sang med, men han måtte ofte ta den kjapt tilbake og synge selv.



Dette ble ikke bedre av at Nilsen, som ikke har mye å gå på når det gjelder ren synging, har en av sine dårligere dager vokalt.

To etterfølgende rolige låter holdt stemningen nede. Det eneste bandet gjorde som ikke skilte seg fra albumet var deretter å starte «Diamanter Og Kirsebær» med akustisk gitar. Med den plasseringen virket det mot sin hensikt, så ikke en gang denne legendariske låten nådde opp til begynnelsen.

Nilsen er altfor ung til å la konsertene sine være jevnlige kollektive mimringer med et halvt års mellomrom. Ikke minst med tanke på at han så sent som i 2020 leverte et album som er helt på høyde med «For sant…» («Det store i det små»), og i 2023 et absolutt godkjente et («I liv og arbeid»).

Nordsjøen er for gode til å spille som sessionmusikere, men må gis rom for å skape det som skiller å sette på et album og å være på konsert.

Dette må endres, og Nilsen må lære seg å sette opp smarte settlister, for at publikum ikke skal falle fra konsertene hans. Han og Nordsjøen virket slappe og bortskjemte på lørdag.