Foto: Oddbjørn Steffensen
Kledd som et litt fattigslig følsomt «klæssetryne» (bergensk for en litt irriterende tøffing) på en høstdag på Loddefjord ungdomsskole, entrer gudfaren av rock fra samme bydel, John Olav Nilsen, hovedscenen Plenen. Han skal i omstokket rekkefølge spille samtlige låter fra det kritikerroste debutalbumet sitt «For sant til å være godt» (med Gjengen, 2009), samt «Inn i min tid» fra «Nordsjøen» (2017) og «Cookie, kom tilbake» fra sistealbumet «I liv og arbeid» (2023).Det er full allsang fra første linje i første sang, «Valiumvalsen». Deretter følger en rolig sekvens med lite «festivaltyting» - Nilsen har lyktes i å fange og fenge oss. Etter dette er det i hovedsak trøkk som gjelder.
På «Diamanter og kirsebær», midtveis i settet synger han 2% av låten, og publikum resten. Nilsen bare strekker armene ut som en illustrasjon på «hvor mye bedre kan stemningen bli?». Slikt man husker, der konsertformatet er maks utnyttet. En av Bergens egne helter har skapt Bergenfests beste stemning hittil – bedre enn f.eks Alanis Morissette, Roxette og The September When.
Nilsen har ikke akkurat gehør til å steppe inn for Kurt Nilsen e.l, men det er det en lykke at han ikke har. Så lenge han holder seg mye nærmere vokalmelodien enn halvtonen ved siden, har han en verdifull signatur i syngingen som skaper enorm autentisitet.
Det er ikke mange som fyller Plenen til en konsert kl 16, men det klarte Nilsen. Og alle vi som kjente besøkelsestiden vår tidlig en fredag ettermiddag, fikk en av de konsertopplevelsene man husker i årevis.
