I går kveld sto gjengen, med A.C Newman i spissen, på scenen på et utsolgt Parkteatret i Oslo. Neko Case var ikke med på laget denne gang, men savnet uteble da gjengen var akkurat like sterke uten henne. Etter oppvarming av Beacheads vandret gjengen inn på scenen og startet like godt kvelden med Bill Bruisers, hiten og tittellåta fra sisteskiva. Om det var undertegnedes plassering i rommet eller faktiske lydproblemer vet jeg ikke, men det hele låt noe ubalansert, med vokal som forsvant og knapt nok noen harmonier, hvilket er synd for en såpass stor låt. Forhåpentligvis hørtes det bedre ut andre steder i lokalet, og det tok seg voldsomt opp i løpet av kort tid, også der jeg sto.
Parkteatret opplevdes som litt oppdelt under konserten i går kveld. På scena sto et – i utgangspunktet - fyrverkeri av et band, men halve bandet forsvant i tykk røyk som lå over scenen gjennom hele konserten. Som resultat av dette så vi aldri medlemmene som sto bakover på scenen, noe også Newman kommenterte underveis da han lette etter egen trommis i all røyken. Likevel jobbet de knallhardt, men møtte en mur av et musestille publikum som ikke engang klappet med da vokalist og keyboardist Kathryn Calder prøvde å få dem til å klappe takten. Høflig applaus mellom låtene ble det i det minste, men jeg har skjelden opplevd et utsolgt Parkteatret SÅ stille. Kathryn gliste småfrustrert og ristet på hodet til Newman, men lot ikke opplevelsen gå ut over energien på scenen.
Newman fortalte publikum at han hadde kjøpt en norsk t-skjorte til sønnen sin, hvor det sto noe om «shut up, you sound like a train eller noe lignende», etterfulgt av en storm av oppklaringer fra publikum om hva den egentlige frasen var og hva den betyr. Hadde det vært like mye liv under resten av konserten hadde kvelden vært en ren fest.
Med seks album under beltet har bandet en stor back-katalog å ta av, og det var ikke få gullkorn vi fikk servert i løpet av konserten; Your Hands (Together), Champions Of Red Wine, og Testament To Youth In Verse fikk flotte fremføringer, mens låter som Backstairs endelig lot de flotte vokalharmoniene få skinne. Hovedsettet ble avsluttet med Mass Romantic og endelig lot publikum bandet få høre at de faktisk var ønsket, og fikk klappet dem tilbake inn på scenen for et lengre encore enn vi tilsynelatende i utgangspunktet skulle få – om man ser på settlisten vel å merke.
Konsertavslutningen inneholdt flere fine øyeblikk, med Spanish Techno og The Bleeding Heart Show som låtene som pekte seg ut aller mest. Og endelig var det litt liv i publikum, med småtripping og smådansing – etterfulgt av atter høflig applaus da bandet forlot scenen etter en konsert som opplevdes som en litt uforløst, men like fullt fin, opplevelse.
