Det lovte imponerende godt da The New Pornographers slapp låten Brill Bruisers i juni, og samtidig annonserte slippet av sitt sjette studioalbum. Låten er et prakteksempel på hvordan indie-pop skal lages: et superfengende ba-ba-bo-parti tar tak i deg med en gang og leder inn i et allsangvennlig vers av den typen få andre band får til. Det er likevel i detaljene låtens magi ligger, med sine uventede finurligheter som gjør de tre minuttene til en fest. Så er det er nettopp det hovedhjernen bak gruppen, Carl Newman, ville lage med denne platen; musikk som skal feire livet, etter en periode hvor ting ikke var på sitt beste. Derfor er vi flere som har håpt på en plate som kan strekke seg mot bandets to store høydepunkter; Mass Romantic og Twin Cinema. Utrolig nok er de jammen ikke langt unna å få det til!

Det tar ikke mange minuttene før vi merker at The New Pornographers er en gruppe med fornyet energi. Der bandet de siste årene har virket som et sideprosjekt for medlemmenes solokarrierer, høres det nå ut som gjeng som slipper seg løs blant gamle venner. Lydbildet er oppusset og langt mer glatt en på sine tidligste plater, og det er særlig de mindre kjente medlemmene Kathryn Calder og Blaine Thurier som står fram for fullt. Begge har synth/keyboard som ansvarsfelt, og det er herlig å høre hvordan de bygger opp låtene og gir dem ekstra kraft. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, tidligere høydepunkt som The Body Says No og All For Swinging You Around hadde ikke vært det samme uten, men det er første gang dette dominerer en hel plate. Dermed fremstår gjengen som en velsmurt maskin, der Kurt Dahle har stålkontroll på trommene, Neko Case synger like vakkert som vanlig, mens Carl Newman og (for første gang på ni år) Dan Bejar leverer låter av god kvalitet.

Sistnevnte briljerer spesielt på War on the East Coast, en sånn låt som sakte vokser for hver gang du hører den, helt til du plutselig finner deg nynnende på refrenget der du sitter på bussen. Gamle kunster er heller ikke glemt; Fantasy Fools og Dancehall Domine høres ut som 2014-versjoner av låter som burde, men ikke ble med på Electric Version fra 2003. På andre låter velger de et mer dempet uttrykk, der særlig Champions of Red Wine skiller seg ut fra mengden. Så får det heller være at bandet aldri har vært veldig glad i å kutte i antall låter. Også denne gangen blir 13 låter litt i meste laget, hvor Born With a Sound og Backstairs unektelig er fristende å skippe til fordel for neste låt.

Etter to album hvor formen har vært noe ujevn (personlig forsvarer jeg lett Challengers fra 2007, men selv jeg må innrømme at den ligger et hakk under gruppens beste) er det herlig å se Canadas powerpop-guder tilbake der de hører hjemme, og tar oss halvveis til himmelen i samme slengen. Det føles igrunnen irrelevant at de ikke helt klarer å toppe seg selv så lenge de leverer varer av så god kvalitet. Brill Bruisers beviser at mange kokker ikke trenger å ende opp med mye søl, så lenge de fokuserer på å mestre hver sine ingredienser.