Foto: Stian Schløsser Møller
Ved siden av produksjoner som «The Wall» gjetter jeg at Muse sin «Drones»-turné er blant de mer ambisiøse riggene som har boltret seg fast til betonggulvet inne i fotballarenaen, og minner smått om noe selv Bono og kompani kunne funnet på å bruke – om de bestemte seg for å nedskalere bittelitt.
For albumet Drones, det syvende Teignmouth-trioen har sluppet siden debuten Showbiz i 1999, er diskutabelt deres svakeste. Mens kvaliteten på Bellamys låtskrevet har stagnert betraktelig siden album nummer fire, har sceneproduksjonen gjort det motsatte – for den er mye.
For eksempel svever ti drone-lyskuler over arenaen når konserten starter. Det er nok til å mane fram et ”wow” fra oss dødelige på gulvet, men så forsvinner de igjen. Ikke usannsynlig må de lades etter fem-minutters bruk, og brukes totalt tre ganger på, tja, ca to timer. Plutselig var det ikke så mye wow-faktor over det.
Disse kulene svever rundt en roterende plattform med catwalker plassert midt i arenaen, ala noe både Metallica og U2 har gjort før, med – kort sagt – en rimelig drøy lys- og skjermrigg. Eller, rimelig er dette definitivt ikke.
Det hele er både knallfett og griseharry på én og samme tid. For scenemessig har Muse aldri skuffet, men som oftest forbløffet fordi det er tidvis så latterlig mye, og hver gang er det så mye mer enn sist.
Foto: Alyssa Nilsen
Men også teknisk er Muse alltid solide. Bellamys mange gitarer er noe klisjeaktig sagt definitivt en del av ham sjøl på dette tidspunktet i måten han riffer seg gjennom konserten, mens både Wolstenholme og Howard gjør jobben de skal gjøre som vanlig uten noen særlige kreative friheter. Eller, du har jo den ”jam”-greia de gjør helt lik på hver konsert da... og det er ikke det eneste.
For har du sett Muse én, to, eller fem ganger tidligere vil du også kunne kjenne igjen de samme «knepene» de drar enten før, under og etter noen av låtene ref. gitarhylinga før Plug In Baby og at du vet det er ”game over” for konserten når Wolstenholm fisker fram munnspillet før Knights Of Cydonia.
Det hele føles bare utrolig koreografert og kontrollert ut, og det er spesielt åpenbart når Drones, som åpna konserten, spilles igjen på anlegget mot slutten: fordi de prøver å få det til å være en slags rockeopera, også live.
Og det gjør at de øver inn nøyaktig hvilke mikrofonposisjoner de skal ha under spesifikke låter. Det gjør at Bellamy overlater deres uoffisielle fjerde-medlem ”Morgan” til å spille de kjipe gitarpartiene på noen låter, mens han prøver seg som ’mikrofonentertainer’ – noe han forøvrig taper patos på, for den rollen er ikke ham. Det føles ikke naturlig for ham.
Sjarm? Ikke-eksisterende. Kjemi, mellom bandet selv? Nei. Det føles bare kunstig ut.
Særlig ‘publikumsvennlige’ er de heller ikke. De lar sceneproduksjonen ta seg av det, mens de kanskje lirer av seg enkle gebrokne publikumsfrierier som «Hei Oslo», eller «Tusen takk».
Muse er ikke et personlig band sånn sett, og enda mindre nå med en produksjon av denne skalen.
Foto: Alyssa Nilsen
Det hele er, litt ironisk, like programmert som kjørerutene til de flyvende dronene deres. Hvor er varmen?
Setlista? Her gjelder tilnærmet total neglisjering av fire album (inkludert deres to nest nyeste). Håper du på å høre gullkorn fra de tidlige albumene er det en solid fantasi. Her føres et strengt regime som hovedsaklig løfter fram den trausere, yngre siden av katalogen.
Det tydeligste tegnet på hva Muse har redusert seg til er på poplåtene Mercy og Dead Inside, på bunnen av Bellamys talent og spesielt rent lyrisk er det det nesten fysisk vondt å høre på, kjærlighetsfloskel på floskel.
Hør her: jeg er helt sikker på at alle som ikke har sett Muse før, eller de som forguder Drones og The 2nd Law hadde en «grand ol’ time» i løpet av konsertens to-ish timer.
Scenen er både gøyal, fargerik, og gir muligheten for at flere kan se fjesene til bandet litt bedre enn ved tradisjonelt oppsett. Og de kan spille, altså virkelig spille, og klart de ikke kan ta med seg en slik mastodont av en rigg uten en eller annen form for koreografi og slagplan.
Samtidig, etter gårsdagens opplevelse, er det enda mer åpenbart enn før at uansett hvor mye effekter, teknologi og bilder av himmellegmer, ødelagte byer, demonstranter og androider som Muse kaster på sitt publikum - med deres nåværende musikalske status – føles det tydeligere enn før at bandets enorme suksess har gått til hodene på dem.
