Oslo er en av få utvalgte byer i verden hvor Kraftwerk framfører hele sin såkalte The Catalogue, altså deres åtte siste album, utgitt mellom 1974 og 2003. Med sin akustikk, sine behagelige seter og sitt fabelaktige lydanlegg skulle Operaen vise seg å være det perfekte stedet for å nyte deres album i sin helhet.

Tidligere på kvelden hadde Kraftwerk framført en kraftig forkortet utgave av Autobahn. Publikum var bedre og mer høylytt på Radio-Activity (anno 1975). Flere av låtene ble møtt med jubelrop og kraftig applaus. Men helt fullt var det ikke, for Radio-Activity er ei plate for feinschmeckere og blodfans. Den er stemningsfull og forholdsvis rolig, og den smakfulle 3D-grafikken var stort sett i svart-hvitt, altså i stil med coveret. Et høydepunkt var Airwaves, hvor radiobølgene skylte over publikum. Eller rettere sagt Ätherwellen, for det var hovedsakelig den tyskspråklige versjonen vi fikk servert: Radio-Aktivität.

Dagens Kraftwerk har bare ett originalmedlem: 69-åringen Ralf Hütter. Heldigvis er det han synger alle de kjente låtene. Han og de tre andre musikerne på scenen står nesten urørlige bak dataskjermer og trykker på knapper. Hvor mye som er live, vet vi ikke. Men jeg tror vokalen er det. Uansett er bandet en lite viktig del av konsertene. Underholdningen foregår over hodene på musikerne, i form av filmer og tredimensjonale effekter som ofte fyker fra scenen mot et publikum som har på seg 3D-briller. Bare to låter hadde ingen tredimensjonale effekter: The Model og Trans-Europe Express. Her ble redigerte versjoner av singlenes musikkvideoer vist i stedet.

Tittelsangen og singlen Radioactivity skilte seg ut fordi Kraftwerk spilte den oppdaterte versjonen som første gang ble lansert på The Mix (1991), hvor gruppa hadde remikset og innspilt på nytt sine klassikere. Fra å handle om radiobølger, er det nå blitt en politisk anti-atomkraftsang. Harrisburg, Tsjernobyl, Hiroshima og Sellafield nevnes. De siste årene har også Fukushima blitt en del av i teksta. I Operaen fikk låta en fargerik presentasjon. To andre visuelle høydepunkter var Radioland og avslutningen med Ohm Sweet Ohm. Dette er vel det av Kraftwerks album som låter mest annerledes live enn på studioversjonen.

Etter 35 minutter var albumet ferdig spilt. Men Kraftwerk byr på mer i disse åtte Oslo-konsertene. Hele to timer holder de på, så ekstranumrene var mange. Albumet det spilles mest fra er Computer World (1981). Høydepunktet under den et kvarter lange versjonen av Autobahn er når radioen slås på og det strømmer noter ut over publikum. Neon Lights (1978) fikk vi i både engelesk og tysk versjon, med svevende reklameskilt i neon som virkelig utnyttet 3D-dybdeperspektivet. Jeg digget også de dansende tallene under Numbers og ikke minst Spacelab, hvor Kraftwerk gjorde en vri og lot romstasjonens kapsel sveve over et europakart, peile inn Oslo, passere Barcode og lande på Operataket!

Etter en strålende Trans-Europe Express gikk sceneteppet ned. Men da det gikk opp igjen, besto Kraftwerk av roboter! De framførte selvsagt The Robots. Dette var playback, men en stor visuell opplevelse med super surroundlyd! Musikerne kom på scenen igjen for å spille instrumentalen Planet of Visions og et medley fra Electric Café (1986-plata som nå kalles Techno Pop.) Mot slutten av Musique Non-Stop forlot de fire musikerne scenen en etter en. De bukket, og vi hørte stadig mindre lyd. Til slutt spilte Ralf Hütter en keyboardsolo og sa "good night" og "auf wiedersehen". Akkurat det må ha vært live!

Foto: Per-Otto Oppi Chrstiansen