For et inspirert valg av Parkenfestivalen å booke Leftfield, bare to dager før festivalstart, etter at Prodigy måtte avlyse. Å erstatte 90-tallshelter med andre 90-tallshelter fungerte særdeles bra. Greit nok, Prodigy har nok et større navn enn Leftfield, men sistnevntes musikere regnes som noen av de mest innflytelsesrike produsentene og komponistene innenfor 90-talls elektronika. Et slags elektronika-musikernes elektronika-musikere, altså.
Etter å ha gitt ut to album, forsvant bandet i flere år fra begynnelsen av totusentallet. Grunnen var at de ikke kunne gi ut egen musikk grunnet disputt med plateselskapet. Men for noen år siden kom de tilbake, og har gitt ut to album til. Det meste av gårdagens opptreden var derimot mest fra de to første, Leftism og Rhythm and Stealth, som begge gjorde det bra på VG-lista.
Showet i seg selv var ganske sparsommelig, selv om lysshowet kom seg etter hvert. Det var musikken, rytmen, stemningen og dansingen som stod i sentrum her. Og selv om sletten hadde mindre folk enn på Aurora og Highasakite, var de om var der totalt med.
Leftfield er en blanding av Kraftwerk, The Orb, Orbital, Pink Floyd, punk og reggae. Dette er det jeg vil kalle ekte fusion. Både musikalsk og når det kommer til appell til ulike aldersgrupper. Jeg var ikke den eneste 50-åringen som stod og danset, skulder til skulder, med unge på alder med sønnen min.
Og det var noe underbart hyggelig over å se unge, som ikke en gang var unnfanget da denne musikken kom ut, stå og rave, veive med hendene og totalt fortape seg i musikken som har lagt grunnlaget for det deres generasjon lager i dag.
Det er godt å venne tilbake til røttene, av og til!
