Foto: Christer Håvarstein


Det begynner å se lysere ut for Julie Bergan. Hun sees ikke lengre på som kun samboeren til Astrid S, hun er popstjerne. Dette er en rolle hun passer til og som hun ser ut til å like. Etter mange nokså populære hits kom det virkelige gjennombruddet, Arigato. I 2016 ble hun nominert til en rekke priser for låten og i år vant hun Musikkforeleggerprisen for årets gjennombrudd. Det gjør det vell gjennombruddet til fakta.

Publikum har økt drastisk mellom Ary og Julie Bergan og tribunene ut mot Stavanger konserthus fyller seg opp. Ut fra røyken kommer Bergan. Hun snakker om været og at hun er fornøyd med mengden ansikter foran scenen. Blackout begynner og energien kommer frem. Hun vil dette. Det hoppes, det sparkes, det danses på scenen og det smiles. Jeg tar meg selv i å tenke på kondisen hennes, kommer hun til å holde på sånn hele settet? Ja.



All hours, får publikum til å juble. Dette har de hørt på vorspielet. Hun tar mikrofonen av stativet som er dekket i glitter og/eller diamanter. Dette er hennes show, så klart jenta kan ha et glitterstativ, jeg liker det. Solen skinner over plassen (ja, dette er i Stavanger, men lover solen skinte) Hun hiver av seg boblejakken og smiler til publikumet, det er ikke en antydning en andpusten stemme selv etter tre-fire låter med hopping og diverse. Hun er fokusert og trives tydelig på scenen.

Det er bare et problem. Jeg har hørt det før. Det blir fort kjedelig og ensidig. Dette er hits på samlebånd. Skru på P3 og hør på det i to timer, A og B-listene er full av jenter med gode stemmer som synger catchy-poplåter eller som er vokalist på EDM-låter. Det skal ikke stå på Julie Bergans tilstedeværelse på scenen eller stemmen. Problemet er at hun greier ikke skille seg ut fra mengden. Det blir for likt alt det andre som florerer der ute og jeg har problemer med å engasjere meg etter et par låter.