Skotske Franz Ferdinand slapp tidligere denne måneden albumet ‘Always Ascending’, deres femte studioalbum, til gjennomgående gode kritikker. Alex Kapranos og kompani beveget seg som vanlig ikke så altfor langt fra malen fra tidligere album, for “if it ain’t broken, why fix it?”. På den pågående Europaturnéen besøker bandet foreløpig ikke Norge, men vi tok turen til O2 Academy Brixton i London for å sjekke ståa.

Med seg som oppvarmingsartist hadde bandet fått med seg Meggie Brown og selveste Albert Hammond Jr, en artist som på ingen måte har problemer med å fylle samme venue helt på egen hånd. Men hovedfokus lå på Franz Ferdinand, denne gang med minus ex-gitaris/keyboardist Nick McCarthy, som hadde blitt erstattet av intet mindre enn to nye medlemmer, gitarist Dino Bardot og keyboardist Julian Corrie. I tillegg tok Kapranos til scena med en helt ny look, og med sitt nye platinablonde hår og strenge dress så han mer ut som en Billy Idol-inspirert karismatisk predikant enn en vokalist i et skotsk indie-band.

Predikant-rollen tok han da også på alvor, der han med stålhånd dirigerte og jaget publikum inn i kontrollert ekstase med låter som den hypnotiske tittellåta til sistealbumet, samt gode gamle hits som ‘No You Girls’ og ‘Do You Want To’. Med en vanvittig energi bød han på splitthopp og akrobatikk, og titt og ofte la han fra seg gitaren for å gå enda mer inn i dirigentrollen og å få de fremmøtte til å gjøre nøyaktig hva han ba dem om.

Med en godt balansert setliste basert på hele karrieren fikk vi høydepunkter som allsanglåta ‘Walk Away’ og ’Jacqueline’, og akkurat når man kunne forvente at energien kunne begynne å dale litt satte de i gang med selve hitparaden og låter som ‘Take Me Out’ og ‘Ulysses’. Da var det ikke snakk om sitteplasser på galleriet lenger, og det var en stund ikke helt avklart om det var røykmaskinen eller murpuss fra den vakre rammen rundt scenen som tåkela publikum, så hardt ble det danset blant publikum.

Det absolutte høydepunktet kom likevel på sistelåta, ‘This Fire’ fra bandets selvtitulerte debutalbum, hvor Kapranos gikk fra å være karismatiske predikant til å bli nærmest en demonisk svovelpredikant, og satte om mulig enda mer fyr på publikum. Det hele kulminerte i et nærmest ekstatisk vanvidd hos både band og publikum, nøyaktig som Kapranos hadde orkestrert det.

Dersom Norge legges inn på turné eller festivallista i løpet av året bør publikum kjenne sin besøkelsestid, dette var ikke en konsert man glemmer med det første!