Foto: Per Ole Hagen
Det å spille i et nu-metal band er ofte en utakknemlig oppgave. En får gjerne en fanskare som følger en i tykt og tynt, men i samme slengen følger en horde av metalfans med skinnjakker og naglebelter som slenger med leppa. Etter å ha sett Atena på Vulkan Arena fredag kveld må jeg innstendig ta siden til de gamle ringrevene. For dette var til tider vondt å se på.Atena er like skamløse og pomplse som musikken er massiv, og bandet og de to vokalistene (hvorav den ene er totalt overflødig) tramper rundt på scenen, tar seg i skrittet, tørrpuler lufta, kysser bicepsen og kjører samme smakløse bevegelsene om og om igjen. De spiller godt og tight, det skal de ha. Men med en låtkatalog totalt blottet for finesse og egenart og proppet full av trauste samples av dubstep og kirkekor, samt breakdowns etter annenhver strofe, er det også fryktelig kjedelig. På toppen av det hele er det lite til ingen ordentlig kommunikasjon med publikum foruten de nevnte faktene. En mangel på kommunikasjon er i og for seg greit, men i denne sjangeren legges det godt til rette for mye mer interaksjon enn hva vi får servert. De prøver seg riktignok på å starte moshpits og stage dives på slutten, men det kommer for sent, og et streit by:Larm-publikum er mer opptatt av å komme seg raskest mulig unna.
Atena fremstår som verdensstjerner i attitude, men uten å strekke fingrene bort fra breakdown ispedd elektronika fremstår de som lite annet enn en motebevisst gjeng uten større tyngde enn en fireåring som vil ha godteri til middag.
