Foto: Therese C. Wangberg
Det skal sies at jeg ikke hadde hørt om Joe Bonamassa før foreldrene mine begynte å mase om ham for et par år siden. Hver gang jeg besøkte heimen måtte Paps spørre om jeg hadde hørt den eller den låta, gjerne etterfulgt av en youtube-visning på TV’en og ditto klein foreldredansing i stua. For meg hørtes det egentlig bare ut som en lang rekke overteknisk gitaronani uten særlig sjel, der jeg satt bak en pute i sofaen og håpet det hele snart skulle gå over.
Men det gikk aldri over. Og da «Booonamassan» som Paps kaller han, skulle spille i Spektrum (jeg ante ikke at han var så stor, Spektrum liksom), var det med klar beskjed fra opphavet om at her var det bare å innfinne seg eller bli gjort arveløs. Det var bare å sette av fredagen i bluesens navn, og nyte en gitarist av verdensklasse.
Bonamassa har (i en alder av 40, jeg trodde han minst var 60 og holdt seg godt) så langt gitt ut 12 studioalbum, 16 live-album og tre samarbeidsalbum i sin karriere, og det er med hans siste album Redemption han nå turnerer, og har fylt et sittende Spektrum med over 5000 blues-elskende, gråsprengt fans.
Konsertstart var annonsert til nøyaktig 19:30, noe som resulterte i fullt kaos og snublende føtter da salen ble mørklagt i flere minutter før Joe B. entret scenen. Man kan si mye om dessert-generasjonen, men spesielt gode på tid er de ikke, og de som jobbet i Spektrum denne kvelden fikk virkelig kjørt seg.
Joe B. iført sin sølv-blå dress og svarte solbriller fyrte av den ene gitarsoloen etter den andre fra starten av med King Bee Shakedown og Evil Mama. Setlista bestod av 14 sanger. Men du vet, når det kommer til blues er aldri en sang 3 minutter lang, og konserten varte i nærmere 2 timer der vi fikk servert et godt produsert show i amerikansk stil. Alt gikk på skinner, alle var proffe til fingerspissene, og man kunne egentlig ikke utsette noe som helst på selve showet, kanskje rent bortsett fra at lyden på trompeten tidvis var altfor høy.
Og apropos proffer, Joe B. turnerer med et ganske så stjernespekket lag bestående av Reese Wynans (keyboards), Anton Fig (trommer), Michael Rhoads (bass), samt Paulie Cerra (sax) og Lee Thornburg (trompet), pluss to kordamer. Alle ble behørlig presentert, men ikke før det var gått nærmere en time av showet, og Joe B. bestemte at det var på tide å si hei til sitt publikum.
Mitt inntrykk av hele mannen før han snakket var at dette nok var en av de gutta som tidlig solgte sjelen sin til Djevelen for å spille magisk gitar, men at han nok glemte å be om sjarm og tilstedeværelse i samme slengen. For mens man umulig kan si et stygt ord om gitarspillingen hans, så var det lite annet som minnet om en stjerne. Bortsett fra det ene avbrekket med introduksjoner, var det lite interaksjon med publikum, lite overraskelser, og generelt litt lite wow-faktor. Publikum ble stort sett sittende hele konserten, med høflig klapping, og det ble ikke noe futt i dem før omtrent konserten var ferdig og Joe B. oppfordret folket til å reise seg og klappe med.
Men husk hva jeg sa om at jeg ikke kjenner Joe B. så godt. Han jeg satt ved siden av var tidvis så begeistret at han nesten ikke klarte sitte stille, og utbrøt til stadighet “fytti hællvete!!” mens han slo hendene sammen og nesten gråt av glede over fete gitarsoloer. Han og samtlige gitarnerder ville nok gitt dette 10/10. Men jeg etterlyser mer sjel i selve showet og lander derfor på en solid sjuer.
