På Dust Bowl gjør Bonamassa tre duetter, med henholdsvis John Hiatt, Glenn Huges og Vince Gill. Det hever ikke kvaliteten. De beste låtene er der Bonamassa kjører sitt eget løp og beveger seg i retning av den mer rufsete og rocka bluesen enn den mer tilgjengelige og beherskete som ofte preger kommersielle bluesfestivaler, samleplater og radiostasjoner. Litt for mange av låtene på Dust Bowl befinner seg i dette uttrykket. Der Bonamassa derimot viser styrke, får vi bekreftet hva han egentlig kan. Det er bare å lytte til åpningslåta Slow Train, tittellåta og Black Lung Heartache for å skjønne fyrens potensial.
Sammenlignet med tidligere Bonamassa-utgaver, særlig fjorårets, savner man som lytter bedre beat og større nerve denne gangen. Bonamassas blues er glitrende, spesielt gitarspillet, bevares, men det blir ofte litt for tamt, anonymt og intetsigende på Dust Bowl. Produksjonen er også litt for platt og steril til at Bonamassas gitarspill og vokal blir presentert optimalt.
Bonamassa er bedre når han henvender seg til band som tør å utfordre bluesens sjangeroppskrift, slik som for eksempel The Black Keys. Det har han vist tendenser til tidligere. Dust Bowl er ikke så god som man hadde håpet. Det bør likevel ikke være en hindring for å vente i spenning på neste utgivelse fra artisten.
Joe Bonamassa på MySpace
