Foto: Hogne Bø Pettersen


“Regn resten av dagen” hilser vær-appen Yr meg på vei til Dahls arena for dag to av Trondheim Rocks. Jaja, jeg har bodd på Nordvestlandet i tjueseks år, og stått på Moldejazz midt i juli med luer og votter, og gradestokken viser tross alt hele 13 grader, så dette går nok bra.

Som i går er det en fin blanding av nye, unge og sultne band og gamle, om ikke fjerter, så i hvert fall veteraner. Men de fleste er nok her for én ting: Kiss.

Maraton

Maraton

Foto: Hogne Bø Pettersen

Det begynte særdeles bra med herlig progmetal, med en strålende lang droneaktig synthintro. Ta en miks av Radiohead, King Crimson og Opeth, så har du Maraton.

Det norske bandet har fått mye fint omtale i en del utenlandske magasin, men det har vært stille i Norge. Synd, for dette var strålende saker. Flott flerstemt vokal og solid instrumentering, og til tider svært fengende, det kompliserte spillet til tross. Jeg lot meg imponere nok til å ta med meg en vinylkopi av debuten som kom i april.

Death by Unga Bunga

Death by Unga Bunga

Foto: Hogne Bø Pettersen

Du skjønner av bandnavnet at disse guttene har tungen i munnviken når de holder på. For dette er gøy!

Men la deg ikke lure til å tro at de ikke tar musikken sin på alvor. De er nok et av Norges hardest arbeidende band, og har turnert seg gjennom USA og Europa flere ganger.

Vi snakker her om en blanding av glamrock og glam-metal. Gitarist Stian S. Gulbrandsens Kiss-skjorte, fra Hot in the Shade-turneen(!), oppsummerer vel det meste.

Dette er festmusikk, og det er fengende som fy. Dessverre er et fåtallig publikum trege å få med. Men jeg tror ikke det å vise fingeren til publikum er veien å gå for å øke stemningen

Motorpsycho

Motorpsycho

Foto: Hogne Bø Pettersen

Det er så vanskelig å skrive noe om Motorpsycho som ikke har vært skrevet før. Og jeg kan også bare referere til min anmeldelse fra konserten de gjorde i Ålesund for litt over en måned siden.

I dag er de på hjemmebane, og de har også tatt med seg sitt eget øl som selges på festivalen. Så alt burde ligge til rette. Dessverre er lyden helt forferdelig. Dette er noe flere konserter under festivalen har vært skjemmet av, men på denne konserten er det spesielt ille. Det er bare grøt, selv om man vandrer rundt og prøver ulike avstander og vinkler.

Dette, kombinert med et stadig økende regn, gjorde at dette er den minst minneverdige Motorpsycho-konserten jeg her vært på (dette sitter langt inne å skrive, da jeg har over 20 album med dem).

Amaranthe

Amaranthe

Foto: Hogne Bø Pettersen

Huhei, her var svenskene som kunne headbange og kaste rundt på håret sitt, gitt. To mannlige vokalister som både synger og growler, pre-tapet synthbacking, poserende gitarister, death metal-inspirert tromming og kvinnelig frontvokal. Det hele blir til sammen hardrockens svar på E-Type. Det er ikke så mye mer å si.

Within Temptation

Within Temptation

Foto: Hogne Bø Pettersen

En solid opptur, om enn litt glattpolert, av dette nederlandske bandet. Med låter i landskap hvor man også treffer på Nightwish (dog, uten operavokal) og Evanescence, hadde Sharon den Adel publikum spisende ut av hånden sin.

Kanskje med ett unntak. Under Ice Queen, som ble spilt helt akustisk, akkompagnert kun av gitar, begynte folk å preike, mer enn normalt. Notat til Sharon: Ikke spill unplugged på en metal-festival.

Noen vil kanskje si Within Temptation er høvelig klisjepreget melodisk metal, men med fine låter og en solid vokalist (men kjørte hun ikke backingstemme på teip?) som også er en fremragende frontkvinne, setter jeg denne på listen over ting som funker.

Truckfighters

Truckfighters

Foto: Hogne Bø Pettersen

I går var det Halestorm som vant kvelden og var den store positive overraskelsen for undertegnedes del. Fredag var det svenske Truckfighters som sparket rumpe.

Som en blanding av Angus Young og Gene Simmons (uten sminke) hoppet gitarist Dango (Niklas Källgren) rundt på en måte som gjorde at man mistenker han for å ha ulike suspekte typer krydder i maten. Trioen ga jernet på en måte som gjør at du bare ser at disse folkene vet hva rock er.

Dette er god gammeldags 70-tallsinspirert rock av ypperste merke. Og selv om noen garasjerockere som liker 2-minutterslåter kanskje ikke vil være enige, så holdt de kveldens nest beste konsert.

Det var glissent foran scena før de begynte, men de trakk folk bort, selv om mange hadde stimlet seg foran hovedscenen for å vente på kveldens headlinere.

Kiss

Kiss

Foto: Hogne Bø Pettersen

Ingen over, ingen ved siden. Det er ikke så mye mer å si. Flere av den yngre garde av journalistene jeg henger med, som ikke kjente alt for mye til Kiss annet enn en og annen låt, var også over seg av begeistring etter konserten.

Jeg tror kanskje de nå skjønte hvor mange av bandene fra 80-, 90- og 00-tallet tok inspirasjonen sin fra. Det er ingen andre band i verden som har avfødt så mange rockegrupper som Kiss. Ferdig snakket.

Greit nok. Det er ikke det originale Kiss lenger. Og selv om Paul Stanleys stemme ikke er det den en gang var (sist jeg så Kiss sang han som en astmatisk kråke, og dersom de virkelig bruker playback på stemmen hans, slik mange påstår, har de valgt en playback hvor han synger litt surt til tider) så er han en av tidenes mest perfekte frontmenn!

En Kiss-konsert er som en Olsenbanden-film: Timet og tilrettelagt. Fra A til Å. Og akkurat som Egon Olsens planer, er det smått genialt. Gene Simmons (bass) blåser flammer, spytter blod og heves til taket. Paul Stanley (rytmegitar) poserer, kaster ut plekter og flyr ut blant publikum for å synge i midten av arenaen. Tommy Thayer (gitar) skyter raketter med gitaren og Eric Singer (trommer) får en dustete trommesolo til å fungere med sjarm og morsomheter mens han og trommesettet løftes i taket.

Med konfetti i hetten på regnjakken, i ørene, håret og under skoene mine, vandrer jeg ut av Dahls arena, mens varmen fra alt fyrverkeriet og flammene fortsatt føles på huden. Dette mens jeg nynner på alle de dritfete Kiss-låtene de spilte i kveld.

For Kiss ER bra! Alle som påstår noe annet er sengevætere!