Foto: Hogne Bø Pettersen


Da jeg kom ut i bilen i dag var den full av konfetti. Etter å ha parkert var det bare å følge sporet av dette stoffet, som lå spredt utover fortauene og gang-og sykkelstiene som leder mot EC. Dahls Bryggeri, hvor årets Trondheim Rock går av stabelen. Gårdagens Kiss-konsert har satt spor etter seg.

Og beklager å høres ut som jeg har hakk i plata, men i dag regnet og blåste det noe så for jævlig. Men er det festival, så er det festival. På med regnponcho over Oskar Sylte-jakka og skrid til verket.

Stage Dolls

Stage Dolls

For en positiv overraskelse, på så mange måter. Først og fremst kom det masse folk for å høre på de lokale heltene. Dernest var det allsang, på tvers av tre generasjoner! Og jeg ble igjen påminnet over hvor mange låter jeg egentlig kan med Stage Dolls.

Torstein Flakne står som en påle i norsk musikkhistorie. Listen over album han har spilt på er lang, og som mange vet: Det er hans fingre som spiller gitarriffet på Splitter Pine av DumDum Boys, som spiller senere i dag.

Litt sur vokal inne imellom, spesielt på min favoritt, Wings of Steel, men du og du for en fin start på en lang konsert dag.

Turbonegro

Turbonegro

Turbonegro er et av disse bandene hvis legende bare har vokst. Om ikke antall publikummere var på samme størrelse som da Kiss spilte fredag kveld, var det uansett stappfullt foran scena.

Og herregud så skitskøy konserter med Turbonegro er. Hender i været, poging, folk klatrer på hverandre (til vekternes frustrasjon) og allsang. Med Bhoemian Rhapsody- og We Will Rock You-intro til undertegnedes favoritt, City of Satan, var stemningen på topp, Til tross for tiltagende regn og en sur vind.

Men det er jo skoleferie og fri, så ingen grunn til å være nedfor. Som coverlåten Turbonegro gjorde sier det: School’s Out forever!

Asylums

Asylums

Britisk band som var flinke til å hoppe, sprett, posere og leve seg inn i musikken. Så synd at de manglet låter da. Men det kan jo komme seg.

Hellacopters

Hellacopters

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en konsert med Hellacopters, da de var oppløst i mange år. Så dette hadde jeg gledet meg skikkelig til. Og for noen låter! For noen riff! For noen artister! For en konsert!

La regnet øse. La vinden blåse. Hvem bryr seg når man kan hoppe opp og ned, sammen med masse lykkelige mennesker. Mens øl og andre væsker flyr gjennom lufta. Dette er rock!

Johndoe

Johndoe

Ahhh! Ekte trønderrock! Johndoe er energiske på en måte som jeg husker Raga Rockers-konsertene var på 90-tallet.
Bandet, som visstnok begynte i et øvingslokale like i nærheten av hvor de opptrer i kveld, er samspilte som fy og det går igjen opp for meg hvor mye bra som presenteres fra scenene under Trondheim Rocks.

Prudence får ha meg unnskyldt, men Johndoe er det beste trønderrockbandet. Hadde jeg skulle gitt terningkast hadde det blitt et høyt kast. Veldig høyt!

DumDum Boys

DumDum Boys

Veteranene tok ingen fanger og gikk rett på med Boom Boom. Vokalist Prepple ålte seg rundt på scenen, poserte og vrikket som han pleier. Og publikum var i hans hule hånd fra første stund.

Bandet er definisjonen av samspilte og det er ikke vanskelig å la seg rive med der man står i fotograva og har et kavende publikumshav bak seg. Og når Englefjes får full allsang blir journalisten plaget med litt rusk i øyet.

Dessverre synes jeg konserten dabber litt av en stund i midten, men alt er tilgitt mot slutten. Ikke minst når bandet og publikum blir Splitter Pine.

Backyard Babies

Backyard Babies

For en kveld for bra rock, dere! At denne gjengen, som fortsatt har originalbesetningen, har holdt på i akkurat tretti år i år er både vanskelig og lett å forstå.

Vanskelig fordi de framstår som et skrubbsultent ungt band. Lett fordi konserten sitter som spiker i treverk. Det er bare så bra!

Akkurat som svært mange av denne type rockeband, har de mye større suksess på konsertscenene, enn på plate. Og musikk som dette er tross alt best på konsert. Aller helst på i et trangt klubblokale, hvor svetten drypper fra taket. Men jaggu sitter det ikke som ei kule i regnværet i Trøndelag også.

Iggy Pop

Iggy Pop

Som en blanding av en Whitewalker og zombie i The Walking Dead strider Iggy Pop inn på scenen. Headliner-artisten på Trondheim Rocks siste dag har fått seg en solid vom siden glansdagene, men faenskapen, det onde blikket og holdningen som sier jeg-driter-i-hva-du-mener ligger like fullt tjukt utenpå syvende far i huset.

Min personlige introduksjon til Iggy Pop var videoen til Cry for Love, som ble vist på Videospeilet (ledet av Jostein Pedersen) på NRK. Den er hentet fra Blah-Blah-Blah og kom ut i 1986. De som vet sånn påstår at dette er et David Bowie soloalbum i alt annet enn artistnavnet på coveret. Og 1986 var generelt sett ikke en bra Bowie-periode...

Uansett, jeg digget låten, men ble sporenstreks forklart av eldre kjenninger som kunne sin rock at dette ikke var ekte Iggy Pop. Det er godt mulig, men det vi så i Trondheim i kveld var nok så nært den yngre og enda mer vitale Pop, som skjærte seg til blods med knust glass, man kan komme i dag.

72-åringen vrikket og vred på seg, og stakk flere turer ned til publikum for å hilse på. Og jeg storkoste meg like mye som nestemann da Lust for Life, The Passenger og Stooges-låtene Search & Destroy og No Fun ble framført med fullt band, inkludert blåsere.

Og det var søtt å se Kjartan fra DumDum Boys (et navn tatt fra en Stooges-låt) sitte og storkose seg på lille-scena, mens Iggy spilte.

Det så ut til at Iggy likte oss like godt som vi likte ham. For jaggu heiv han ikke inn Wild Child som uplanlagt ekstranummer!

Og med det kunne vi danse ut i natten fra en særdeles vellykket Trondheim Rocks. Gud hjelpe så mye bra rock det har vært denne helgen.

Ok, alle sammen nå, så synger vi The Passenger: «La la la la lalala la! La la la la lalala la!»