Foto: Håkon Huus


Hvem ellers tør å blande jazz og saksofon med operasang og metal-elementer. Seven Impale er den ultimate eksperimentelle sekstetten for en helt spesiell nisje. Dessverre virket opptreden til bandet heller som en sporadisk bryllupskonsert etter den helhetlige opptreden til Drott samme kveld på dobbel-slippkonserten.

LES OGSÅ Drott på Kvarteret

Seven impale var ikke helt godt innøvd før de begynte å spille tredje låten på scenen. Det var først i Oh my gravity da deres egentlige potensiale ble synlig. I låten Lemma fra den forrige platen klarte vokalisten virkelig å transportere dramatikken og følelsene i sangstilen hans. Det var de høye og kraftige tonene som sørget for den beste effekten av den dramatiske stemmen hans.

Man kunne lett se at det krevde mye konsentrasjon av medlemmene å spille sammen harmonisk og likevel for seg selv. De første to nye låtene hadde noen fine øyeblikk, men ble dessverre av og til avbrutt av upassende bruk av sang og saksofon. Av alle bandmedlemmene var det kun vokalisten og saksofonist som skapte en forbindelse med publikum. Selv om det er vanlig i jazz å heller holde øyne på de som spiller med hverandre enn mot publikum, mistet bandet dermed en viktig medspiller i opptreden.

Det er syv år siden Seven Impale slapp forrige album. På konserten presenterte bandet noen låter fra det nye albumet Summit der deres kjente musikkstil flørter med progmetal. Musikken har blitt litt hardere over tid og det faller i smak hos publikum. Støtterop fra mengden var ikke uvanlig på kvarteret.

Seven impale forsøkte å ha en balanse mellom forberedt struktur og impro-øyeblikk uten å lykkes. Det skjer generelt veldig mye i hver eneste låt og det virker nesten tvungen å imøtekomme ønskene til alle seks musikere. Det var nesten som om bandet spilte eksamenskonsert på konservatoriet enn en konsert for publikum.