Er det virkelig over to år siden jeg så dette bestillingsverket bli framført på Moldejazz? Kalenderen lyver neppe. Det jeg blir mest overrasket over er hvor mye jeg fortsatt husker av verket. Så at konserten gjorde inntrykk på meg, som egentlig bare var der som fotograf, er det liten tvil om.

Hedvig Mollestad er Artist in Residence på Moldejazz 2023 og er for tiden opptatt med å sette sammen musikk og opptredener til den festivalen. I tillegg turnerer hun og skriver med og for en rekke ulike artister, festivaler og andre. Hun er uten tvil en av Norges mest hardtarbeidende komponister om dagen.

Det var to deler av verket jeg festet med spesielt ved i 2020. Det første er Do Re Mi Ma Ma. Maternity har jo med fødsel og morskap å gjøre, og vokalistene Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad roper nesten enerverende på mamma i introen. Det er nesten scat (den musikalske, ikke den andre) og med Ellen Brekkens basspill er dette, sammen med Her Own Shape, albumets mest jazzete øyeblikk.

Det andre øyeblikket jeg festet meg ved var avslutningen, Maternity Suite. Her får vi virkelig høre at Mollestad er en av Norges beste gitarister. Herrejemini for en solo! Alt er selvsagt akkompagnert med et TJO i en litt annerledes utgave, samt Ståle Storløkken på keyboards. Det er mer prog enn jazz, noen vil kanskje si fusion, men det får meg til å innse hvor slappe gamle prog-helter har blitt med alderen. Dette er derimot alt annet enn slapt!

Når det er sagt så er ikke Maternity Beat noe Hedvig Mollestad-soloshow. Hun vet at hun har eksepsjonelle musikere med seg, og de får skinne så det holder, noe de også gjorde under framføringen på Moldejazz.



Trommis Torstein Lofthus er i fri dressur. Sjekk introen på Donna Ovis Peppa, som er et annet stort høydepunkt, spesielt siste halvdel hvor alt unntatt kjøkkenvasken hives inn. Fiolin med Adrian Løseth Waade inkludert. Saksofonist Martin Myhre Olsen leder an de andre blåserne, hvor også fløytist Trine Knutsen er med, og det låter knalltøft når alle blåser på en gang.

I tillegg til de overnevnte sporene er et annet stort høydepunkt All Flights Cancelled. Knalltøff rock som jeg vil anbefale som introduksjon for de som ikke er like klar for å bevege seg inn i landskapet resten av albumet ligger på. Hadde noen sagt det var Motorpsycho ville jeg trodd dem.

Det er også såre vakre sakrale og helt neddempete partier, som i tittelsporet. Her blir det gåsehud som bare varer og varer. Det er så vakkert, så vakkert, før vi går løs med dunder og brak på avslutningen.

Jeg så Mollestad live for noen uker siden og det var absolutt ikke noe feil med den konserten. Men at jeg fikk oppleve dette her på konsert, med så utsøkte musikere og sånn trøkk gjør at jeg nesten føler meg privilegert. Dere som ikke var der får ta del i opplevelsen via et helt enormt bra album, og det er ikke noen stakkarslig trøstepremie!