Foto: Håkon Huus


19. mai slapp bergensbandet Drott sitt andre album Troll og feiret det med en dobbel releasekonsert sammen med Seven Impale på det akademiske Kvarter. Instrumentalprosjektet Drott består blant annet av musikere fra de kjente metalbandene Enslaved og Ulver og har dermed mange års yrkeserfaring under beltet – noe de beviste denne kvelden i Bergen.

LES OGSÅ Seven Impale på Kvarteret

Trioen startet konserten med en atmosfærisk intro med passende lys- og røykmaskininstilling som satt så stemningen for deres entre som maskerte artister. Uten et eneste ord eller presentasjon begynte artistene å spille instrumentene sine i en visuelt sterk setting. Sentralt i midten sto trommesettet til Ivar Thormodsæter, kjent fra Ulver. Til venstre utøvte Matias Monsen sitt verk på Cello, mens Enslaved gitarist Arve Isdal spilte gitar på høyre side av scenen.

Drott er et prosjekt der bakgrunnsinstrumentene står i forgrunn. Under hele opptreden sa bandmedlemmene ikke mer enn en utydelig tusen takk gjennom sine venetianske maskene sine og lo lydene snakke. Verken ansikt eller stemme skulle forstyrre magien til instrumentene mennene brukte.

Det var ikke mye overtalelse nødvendig for å bli dratt inn i instrumentaleventyret til bandet. Musikken Drott spiller passer like godt til en studieøkt og konsentrasjonsarbeid som til en hypnotisk danseøyeblikk alene. Fremfor alt er det myke lyder som utløser avslapning og av og til blir avbrutt av dramatiske lyder.

Når man først har hoppet inn i kaninhullet er det lett å la seg falle enda dypere i den musikalske verden Drott skaper. Man forsvinner og glemmer tid og sted. Det er en kunst å lage så myke overganger mellom låtene som Drott gjorde i denne konserten. Det handler ikke om å kjenne låtene, det handler om å bli sett i en annen verden ved å høre, se og føle Drotts opptreden på scenen.

Magien ligger i den allsidige bruken av instrumentene. Bandet blandet postrock med jazzete trommer og en klassisks cello i progressive sangstrukturer. Den delvise bruken av whammybar kataputerte en direkte til Spongebobs bikini bottom, mens buebruken på celloen skapte en skummel skrekkfilm vibe. Noen ganger er det celloen som får sin tid, noen ganger er det de andre instrumentene som står i sentrum. Likevel forstyrte de raske tempoedringene ikke flyten i låtene.

Konserten var en helhetlig opplevelse som dro deg inn i sitt musikalsk univers og ga masse forskjellige inntrykk. Man kan ikke bare høre en låt til Drott. De må nytes en hel kveld. Drott leverte på høyt nivå og fikk sikkert noen nye fans.