Foto: Tord Litleskare

En av de store snakkisene i forkant av årets Loaded festival var den italienskættede amerikanerinnen LP fra Long Island, NeW York, eller Laura Pergolizzi som hun egentlig heter.

Og det hersket vel heller aldri noen tvil om at 42-åringen innfridde publikumsforventningene. Fra hun og bandet inntok scenen stinne av selvtillit og stjerneaura til de gikk av scenen en time senere hadde hun publikum i sin hule hånd. Det være seg metalbabes i lær, indiehipstere med Prima Vera Sound totebag, scandirockere eller rootsrockere som hadde kommet for andre band. De fleste syntes å være med på notene, men ikke alle. Undertegnende møtte opp med åpent sinn og forventninger om å få oppleve noe fint. Hvor vi snudde oss var det lutter god stemning, allsang, veiving med armene og verdsetting av musikken. Folk så ut til å stortrives.

Det er profesjonelt til fingerspissene, kompetent som bare juling. Vokalregistret er imponerende. Stemmen er både elastisk og uttrykksfull. Vibrerende og kraftfull. Melissa Etheridge, Linda Perry, Gwen Stefani og Patti Smith er navn som kommer opp.

Hun fremstår både sårbar og spradende. Låtene er lag på lag med hooks. Noe av musikken er rufsete og røff og får meg til å tenke på selveste Joan Jett rundt "I Love Rock N Roll". Eventuelt Juliette & The Licks. Pat Benatar må være en åpenbar referanse og hun har nok også lyttet til både Feist og Joni Mitchell.

Platesamlingen og referansene hennes er nok upåklagelig. Men likevel er det noe som skurrer.

Av og til er man ikke i takt med menigheten og det store folkehavet. Dette er et av de tilfellene. Det er ikke vond vilje. Ikke fordi vi vil eller ønsker å være sære, men slik er det av og til.



Konserten med LP på Loaded fortoner seg dessverre etter hvert som en uutholdelig lidelse.

I starten lot vi oss som de fleste andre over stemmekraften, energien, selvsikkerheten og det inntagende vesenet. Men da vi begynte å søke litt dypere og lete etter substansen, det dypere elementet som skulle holde oss fast så bleknet og tynnes materien ut. Her var det snarere alle de verste radiohitsene du kan tenke deg som rann i hu. Selve grunnen til at The Smiths laget låten "Panic".

Et øyeblikk tenker jeg på søreuropeiske Eurovision Song Contest-bidrag, og det er på ingen måte ment som et kompliment. Konserten kunne ikke bli ferdig fort nok.

Det blir for enkelt og forutsigbart. Jeg savner snev av originalitet og elementer som kan utfordre litt.

Det hersker vel aldri noen tvil om at hun er talentfull eller egnet til å skrive låter for radio og store folkemasser. Hun har skrevet låter for Rihanna, Christina Aguilera, Backstreet Boys, Rita Ora, Noah, Cher (som hun også kan minne litt om iblant) og mange flere.

Navnet hennes sprer seg som en farsott og fanskaren øker stadig vekk. Mange av de som var tilstede vil komme neste gang også og dra med seg venner og familie.

Melodrama og popskarpsindighet er kanskje simpelthen ikke min ting når det ikke handler om Lana Del Rey eller Mazzy Star.