Foto: Alex Hoel
Jeg var ikke engang født på 70-tallet da New York var en upolert, bohemsk by og et fristed for kunstnere av alle slag. Men i går kveld vekket Patti Smith liv i gjenferdene fra det bohemske ti-året, på Sentrum Scene i Oslo.
“She (Patti Smith)… comes from that first wave of performance artists, that first wave of punk. In the beaten-up city of the early 70’s.” Dette sier skuespiller, skribent og podkast-vert Marc Maron om Patti Smith og 70-tallets New York, i podkastserien hans WTF with Marc Maron. “Stuff was forming, things were happening. There was no internet. Everything was raw and dirty. Yeah.” Patti Smith symboliserer den forsvunne tiden av 60 og 70-tallets Beatnik Amerika. “She is a direct legacy. She knew (William) Burroughs, she knew (Allen) Ginsburg. They both took her under their wing.”
Patti Smith lot publikum vente i nærmere 20 minutt før hun trådte ut på scenen i går kveld sammen med sitt band, bestående av hennes sønn Jackson Smith på lead gitar, Seb Rochford på trommer, og Tony Shanahan på keyboard og bass. Scenen var spartansk innredet, med ingen forseggjort bakgrunn eller lyseffekter. Patti Smith utstrålte en aura som var energisk og avslappet på samme tid. Hun stod på scenen for å opptre som musiker, men også for å dele en opplevelse, og ikke minst, spre et budskap. Det er i det aktivistiske og politiske budskapet i både sangene og opptredenen hennes, at 70-tallets råe, bohemske energi som hun fortsatt bærer på, utspiller seg. Som så mange andre fra hennes generasjon av kunstnere og fritenkere, jobber Patti Smith for å skape endring og utfordre våre ledere. Hun er som en langdistanse løper i en stafett. I den ene hånden holder hun stafettpinnen, hun har løpt langt, og hun ønsker å overrekke budskapet sitt til sine mottakere. “We have one more chance!” ropte hun fra scenen.
Under fremføringen av Bob Dylan’s All Along The Watchtower, la hun inn et slags spoken word element: “He looked down from the window. He saw the fish dying. He saw the children dying. He saw the world in flames. And it was all so fucked up! Wake up! Wake up!” I løpet av Beneath The Southern Cross reiste hun begge armene i været, og ba publikum gjøre det samme imens hun ropte “I want you to feel that creative energy running through your bodies. I want you to feel your fucking freedom!” Hun tror enda på forandring og menneskers evne til å komme sammen og skape endring, i et samfunn hvor stadig flere føler seg nummen, oppgitt og likegyldig. Hun er uironisk og genuin.
Punk-energien lever fortsatt. Den utspiller seg i vokalene hennes når hun gauler og gjør stemmen mørk og grøtete. Den utspiller seg i “I don’t give a fuck”-holdningen hennes (“I’ve made a few mistakes already tonight, but you don’t care right? And if you do, too bad!”), og i energien hun leverer, særlig under fremføringen av låter som Gloria, Dancing Barefoot og så klart i kveldens siste låt People Have The Power. For å nærme seg 80 år, gjør hun en strålende jobb på scenen.
Patti Smith tok til gitaren i noen av låtene, blant annet i My Blakean Year. “Are you ready to be assaulted by four chords?” ropte Smith til publikum. “In the 70’s I only played three chords! Ha ha!” Bandet hennes virket ikke å gjøre så mye av seg i starten, men utover settet fikk også de utfolde seg. Sønnen Jackson Smith, gav publikum noen spenstige gitarsoloer under fremføringene av blant annet All Along The Watchtower og Beneath the Southern Cross. I sistnevnte sang, trakk Patti Smith seg til side og lot bandet skinne på egenhånd. Tony Shanahan’s vokaler bidro til en psykedelisk effekt i låten. I noen av låtene ble det vanskelig å høre hva Patti Smith sang. Om man skal tolke dette som litt slurvete arbeid fra lydtekniker, eller som et resultat av old-school støyete punk rock, er noe usikkert.
Patti Smith er en versatil kunstner. Hun er musiker, fotograf, forfatter, og poet. I går kveld ble fortellinger og spoken word innviklet i låtene hennes, som hun formidlet til publikum med sin dype, hypnotiske stemme. I innledningen til låten Nine, berettet hun om en kaptein på et spesielt skip. “The birds loved him. Especially the sparrows. They circled his ship.”
New York er blitt renere og dyrere siden 70-tallet. Beatnik Amerika har blitt en svunnen tid. Men Patti Smith er med oss, og er fortsatt en sann punk rock legende.
Marc Maron podkast episode med Patti Smith.
