Alle foto: Hogne Bø Pettersen
Selv jeg som har bodd i Nordland i store deler av livet, har aldri vært på Hemnesberget. Jeg har hørt om plassen, antagelig fordi det en gang i tiden var en viktig fergeplass for å komme seg fram på kystriksveien. Men etter at de undersjøiske tunnelene kom er det tydelig at bygda, med ca 1500 innbyggere, har sakte, men sikkert, svunnet hen. Tomme butikkvinduer, nedlagte fabrikker og jobbpendling for innbyggerne til nærmeste by, Mo i Rana.Ikke som alle andre
Og hit legger man en jazzfestival, som har vært arrangert siden 1996? Tja, hvorfor ikke? Det er idyllisk innerst inne i fjorden hvor Hemnesberget ligger. Mang har sommerhus her, og på småbåt- og gjestehavna ligger det mange båter. Og når man ser på en del av artistene som har opptrådt her opp gjennom årene finner vi ikke hvemsomhelster.
Festivalen har hatt som filosofi å gjøre bookinger som ikke absolutt alle andre festivaler gjør. Og de har også hatt en vane med å booke artister som senere har blitt kjempestore, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Disse kommer gjerne tilbake til Hemnesberget etter at karrieren har tatt av, rett og slett fordi de liker seg der. Noen navn som kan nevnes: Bjørn Alterhaug, Silje Nergaard, Farmers Market, Tango Consertino, Urban Connection. Motif, The Real Thing og Marius Neset.
Gi folk det de ikke visste de ville ha
Den lokale Magnar Skreslet har vært primus motor for Hemnesjazz hele veien, og er i dag styreformann. Han er også bookingansvarlig. Takket være sin dyktighet, gode rykte både blant agenter og musikere, er han grunnen til at festivalen har kunnet gjøre ting som å få for eksempel Hiromi Uehara’s Sonicbloom til Norge, hvor hun holdt sine første konserter noensinne. For sin innsats fikk han i år Norsk jazzforums Frivillighetens pris.
– Folk i lokalmiljøet har alltid vært flinke til å stille opp på festivalen, sier han når vi snakker med ham på festivalens siste dag.
– Jeg er også imponert over hvor åpne folk som kommer hit er. De går ofte på konserter med musikk som ukjent for dem, eller som utfordrer dem. Ta konserten med Marius Neset i går, for eksempel. Det er ikke enkel musikk, men folk var likevel helt med.
Dette har også vært et mål for festivalen: Å introdusere folk for nye ting og konstellasjoner og gi dem opplevelser du ikke kan få på hvilken som helst annen festival. Likevel: Som de fleste jazzfestivaler i dag har man også på Hemnesjazz en litt løs definisjon av hva jazz er, i hvert fall når man ser på programmet. Men selv på flere disse konsertene som er både i og over grenseland får man elementer av jazz. Både i form av annerledes arrangement enn på plate, og improvisasjon.
Fele og vitser
Festivalen åpnet i Hemnes kirke kl. 18 torsdag kveld, med Dr. Larsen. Og akkurat denne konserten viser det unike med Hemnesjazz. Ikke bare er flere av musikerne fra området, de er også i stjernesjiktet i musikk-Norge.
Ove Larsen, fra Korgen i Hemnes, er ikke bare musiker, felespiller og humorist: Han er også pensjonert musikkprofessor fra Nord universitet og har doktorgrad i både nordnorsk folkemusikk og i Drevjapolsens estetikk, intet mindre. Og med seg i bandet har han ingen ringere enn gitarist Børge Petersen-Øverleir, som har spilt på så mange norske artisters plater at det ville gå raskere å nevne hvem han IKKE har spilt med. Børge har også vært fast gitarist for Kari Bremnes i hennes band, samt for Halvdan Sivertsen, over flere år. Om du ser Beat for Beat på NRK1 er han i bandet der også.
Dr. Larsen har tatt tak i folkemusikktradisjoner fra Helgeland. Sammen med Ole Rabliås og Bodvar D. Moe har de gitt denne musikken ny innkledning, uten at den mister særpreget den har i sin originale form. Konserten var overraskende underholdende. Ikke bare var musikken fin, Larsen selv er den fødte underholder og krydret med morsomme historier underveis i konserten. Jazzen i konserten fikk vi da trommeslager Rune Mathisen begynte å improvisere og gå løs på trommene sine med både kjøkkenvisp, hammer, sag og manuell drill. Jazz-perkusjonist Han Bennink ville vært stolt! Bennink er en fyr som forøvrig ville vært et funn å booke til Hemnesjazz, forresten.
Kommende stjerne
Fra den vakre og åttetallsformede Hemnes kirke var det nå bare å komme seg ned til Jernvaren, som en gang i tiden het Samvirkelaget Jernvare. Dette er klubblokalene til Hemnes jazzklubb. Her var det konsert med nok en superstjerne i jazzverden. Saksofonisten og komponisten Shannon Mowday, opprinnelig fra Sør-Afrika, har satt sammen Epigeneus 5. Bandet består av unge talentfulle musikere og de framførte en type hardtslående jazz som er nesten over i svartløypa. Dette skremte derimot ikke hemnesværingene fra å møte opp og fylle opp lokalet, og publikum visste å sette pris på de særdeles sterke musikalske krumspringene på scena.
Mowday har også vært på Hemnesjazz flere ganger før, og i fjor holdt hun workshops for unge musikere. Da ble hun totalt slått i bakken over Ellinor Drevvatne, fra Mo i Rana, på fiolin. Hun er også med i Norsk ungdomssymfoniorkester. Mowday inviterte henne opp på tre låter, og merk mine ord: Ellinor Drevvatne blir den neste store stjernen på den norske musikkscenen som har spilt på Hemnesjazz før alle andre oppdaget henne.
Kvelden ble avsluttet med knallhard musikk av Red Kite i trappeamfiet utenfor klubben. Denne gjengen dukker ofte opp på diverse jazzfestivaler med sin blanding av rock, jazz, prog og psykedelia. Musikken er et krysningspunkt mellom Black Sabbath, Motorpsycho, King Crimson og 80-talls heavy. Alt er instrumentalt, med lange komposisjoner spilt på gitar, trommer, bass og Rhodes piano.
Bandet består av Bernt Moen på Rhodes, Even Helte Hermansen på gitar, Trond Frønes på bass og Torstein Lofthus på trommer. Alle sammen har spilt i storband som The Shining, Elephant9, Bushman ' s Revenge og Grand General, i tillegg til å være ofte brukte musikere. En solid booking av Hemnesjazz.
Bremnes i Hemnes
Fredag startet for min del med Marius Nesets kvintett NEXT på Jernvaren. Som nevnt tidligere i denne artikkelen var ikke akkurat dette noe man ville introdusert nybegynnere i jazzens verden med, men du verden så gøy, lekne og artig denne gjengen var. Og de så ut som om de hadde det morsomt på scenen selv. Ikke minst trommis Anton Eger, som så ut som Animal i Muppet Show mens han dæljet løs og headbanget.
Saksofonist Marius Neset så jeg første gang i 2013 etter at han hadde vunnet JazzStipendiat-prisen på Moldejazz i 2012. Som en del av prisen må man levere et bestillingsverk til Moldejazz, og det er en konsert som fortsatt sitter i. I 2016 havnet han på det prestisjetunge jazzbladet DownBeat sin liste «25 for the future». Nok en artist som var på Hemnesjazz tidlig i karrieren, og som mer enn gjerne kommer tilbake igjen.
Kirkekonserten denne gangen var ingen ringere enn Kari Bremnes. Hun gjorde duokonsert med sin faste makker Bengt Hanssen på keyboards og elektroniske duppeditter. Akkurat denne konserten hadde vel ikke noe jazz ved seg, men når køen går flere hundre meter fra kirketrappa og nedover veien (– Da står no folk heilt ne te Coopen, som noen vitner uttalte) er det lett å skjønne hvorfor man av og til må ty til slike konserter på jazzfestival også.
En konsert med Kari Bremnes er alltid en tilnærmet religiøs opplevelse (ja, jeg er fanboy) så jeg og nesten 700 andre (vi snakker om ei bygd med 1500 innbyggere) fikk en særdeles flott opplevelse. Som vanlig konsentrerte Bremnes seg om sin senere karriere, og det er jo den som har gjort henne større enn noensinne, så det er forståelig.
Døv på ett øre
Jan Arild Sørnes & Det Elektriske Bandet var for meg et nytt bekjentskap. Sørnes kjenner jeg selvsagt godt til, men bandet hans var nytt for meg. De består av en rekke frilansmusikere som har jobbet med alt fra Karpe til Rhianna(!) og de hadde også med seg lokale gjester da de framførte en hel konsert med Van Morrison-låter. Den godeste Morrison så jeg på Moldejazz for mange år siden, og skal jeg være ærlig foretrakk jeg Sørnes & co framfor den konserten.
Tenk deg at du våkner opp en dag og er døv på det ene øret. Så legger du til at du er musiker, komponist og vokalist. Fortvilende tanke? Det var det også for Natalie Sandtorv som midt i graviditeten sin våknet en dag nå i sommer og kjente at hun var blitt døv på ene øret. Håpet er at det skal gå over når graviditeten er over (det er ikke et ukjent fenomen), men Hemnesjazz ble hennes første konsert etter at døvheten var et faktum.
Og det skal sies: Et fullstappet Jernvaren la ikke et øyeblikk merke til at Natalie var 50% hørselshemmet. At hun var gravid gjorde hun derimot sitt beste for å vise fram at hun var, så det var ikke noe hemmelighet. Men det stoppet verken henne eller bandet fra å gi alt. Prosjektets navn er Neon Ion, og de har gitt ut to svært kritikerroste album. Natalie har gått fra å lage noise og tut-bært-og-knirk-jazz til en langt mer konvensjonell sound. En slags miks av jazz, Sade og 80-tallspop.
På denne konserten ble det av og til en hybrid mellom de to musikalske retningene da bandet improviserte med lengre musikalske avbrekk, noe som ikke skjer på platene som har vært utgitt. Men stort sett var vi over i et trygt og sofistikert landskap av jazzpop. Og publikum elsket det de fikk høre, selv de nye låtene. Natalie sa fra scenen at de ikke en gang hadde bestemt seg for om de låtene skulle komme med på neste plate, men ut fra reaksjonen å bedømme burde de nok det.
Spøkelse i sengen
Jeg gikk til sengs fredag kveld med et håp om damebesøk i sengen i løpet av natten. Husvertinnen i det gamle huset hvor jeg leide rom fortalte meg nemlig at det var en dame som spøkte på rommet. Hun pleide å stirre på folk når hun dukket opp, og så la hun seg i sengen sammen med dem. Dessverre ble det ikke noe damebesøk på meg, noen av nettene. Merkelig at vi som ikke tror på sånn aldri opplever spøkelser, er det ikke? Men historien krydret jo opplevelsen av denne festivalen enda mer.
En annen fin ting med Hemnesjazz er at ingen konserter kolliderer. Det er også akkurat passe mye på programmet. Så første konsert lørdag ble kl. 16 med selveste Hilde Louise Asbjørnsen. Hun hadde intimkonsert som duo med pianist Anders Aarum. De framførte nedstrippede versjoner av låter fra Hilde Louises katalog. Her snakker vi om god gammeldags jazz fra den tiden jazz var populærmusikken som alle hørte på. Asbjørnsen selv er, i tillegg til å være en dyktig vokalist og musiker, et sjarmtroll av dimensjoner på scenen, så det ble en hyggelig og morsom konsert.
Raspeball og svensker
Jeg nevnte at superstjernene innenfor jazz kommer til Hemnesjazz. Lørdag slo de til med Joel Lyssarides og hans trio. Der allerede en av artistene det lyttes mest på innen europeisk jazz, og innspillingene med pianistens trio er blitt streamet over 50 millioner ganger bare på Spotify. Joel selv og bassist Niklas Fernqvist og trommeslager Rasmus Blixt (og han var faktisk rask som lynet på trommene sine) serverte noe nytt innenfor en sjanger hvor det finnes tusener av slike trioer. Jeg likte spesielt Joels til tider minimalistiske repeterende mønstre, som om de var gjort på en sekvenser, som han flere plasser hadde i introen og slutten av låtene. Dette har jeg ikke hørt før i en slik konstellasjon, og gjorde det til en litt annerledes opplevelse en man ofte får med slike trioer.
Poesi og jazz har alltid gått hånd i hånd. Og da en av Norges største nålevende diktere og forfattere, Edvard Hoem, og datteren Ine Hoem, stod på scenen i kirka på kvelden fikk vi begge deler. Greit nok, det meste av musikken var av det behagelige litt voksne popslaget, men til tider fikk artistene slått seg løs med jazz-aktig improvisasjon. Ine har satt musikk til flere av farens dikt, i tillegg til at de framførte melodier som Henning Sommero har skrevet til Edvards tekster.
Tekstene til Edvard Hoem er til tider svært fornøyelige. Spesielt lykke gjorde historien fra Dagbladet i 1989, da han skrev om hvordan det gikk da han og hans venstrevridde diktervenner skulle servere raspeball/potetball/kumle/klubb til de småborgerlige damene de hadde tatt med seg hjem på sommerferie på Vestlandet. Jeg bodde i Molde i 27 år og de unge damene har min fulle sympati når det kommer til sin avsmak for raspeball…
Og med det var Hemnesjazz over for min del. Jeg spaserte hjem i svært skiftende vær, slik som været hadde vært hele festivalen. Og med unntak av at pisserenna på kaia, utenfor festteltet, stod plassert slik at du kunne pisse i motvind og få en strålende (bokstavelig talt) rekyl hadde opplevelsen som helhet vært på en måte slik at Hemnesjazzens motto ikke kan benektes: De er Norges koseligste festival.
