Da er det vel på tide å komme ut av skapet: Jeg er storfan av de fem første albumene til Bon Jovi, samt Jon Bon Jovis soloalbum Blaze of Glory fra 1989. Da de klarte å overleve grungen i 1992 med Keep the Faith var gleden stor hos meg. Men med These Days fra 1995 mistet de meg, og de har egentlig ikke gutt ut et bra album siden da. Ikke en gang Crush fra 2000 som inneholdt storhiten It’s My Life har noe særlig å by på. Og i årene etter har den ene kjedelige platen etter den andre kommet.

Noen påstår at det å miste Richie Sambora, gitaristen og den andre hovedlåtskriveren i bandet, i 2013 var det som gjorde Bon Jovi kjedelig, men de ble kjedelig lenge før dette. Bon Jovi har alltid vært Jons band, og aldri har det vært klarere enn etter at Richie forlot dem.

Disney+ har i vår lagt ut en dokumentarserie som tar for seg historien til bandet, og den handler også om at Jon ikke lenger kan synge. Det har de siste ti årene blitt lagt ut mange videoer fra konserter hvor han høres ut som en hes kråke, slik at de andre i bandet må berge ham med å synge oppå hans vokal.

Alt dette gjør ikke at det ligger til rette for noe stort album, men Forever som kom før helgen overrasker positivt. Legendary åpner med noe som minner om driv, sult og effektivt refreng med dertil tilhørende «ohhh»-ing. Og for de som tror han synger om seg selv som legendarisk er det heller artister som synger Sweet Caroline og Brown Eyed Girl som hylles.



Coldplay-vibbene er sterke på We Made it Look Easy men jeg skal la det passere, for det fungerer. På Living Proof er den snakkende gitaren tilbake og vi vi får nesten noe som kunne vært på en av de fire første platene til Bon Jovi. Det er en flott låt, men de skulle gått helt ut på 80-tallsfølelsen. Seeds er litt i samme leia, men høres mer ut som en Asia-låt, og det er alltid positivt.

Det er dessverre noen forferdelige Bon Jovi-ballader her, den type som jeg ikke kunne fordra på 90-tallet, men som er blant de mestselgende låtene deres.

Høydepunktet er The People’s House. Jepp, den høres ut som Keep the Faith Part 2 med sin drivende bassgang, piano og strålende perkusjon. Kombinert med et heftig refreng har vi en vinner her. Det kjennes som om Bon Jovi er virkelig tilbake.

Walls of Jericho har et usannsynlig banalt refreng, og er garantert designet for å få hendene i været, med allsang. Det er billig og cheezy. Til tross for dette tar jeg det når tid som helst over balladene til Jon. Unntaket her er balladen My First Guitar som er ganske så fin.

Albumet er 3 sanger for langt, og hadde balladene og et par av de svakere låtene, som leke-country-balladen Hollow Man som avslutter albumet vært droppet, hadde vi hatt et bra album. Jon har også lagt seg en toneart lavere enn før, noe som nok er smart, med de problemene han har.

Alle innsigelser til tross: Dette er det beste Bon Jovi-albumet siden 1992. Og det er jo ikke verst bare det.