Foto: Arne Bru Haug
Kaizers Orchestra trenger ingen intro, men comebacket deres er så drøyt at det trenger sin egen, så here we go:For et comeback! var noe man kunne si lenge før Kaizers Orchestra faktisk gjorde comeback på scenen. Bandet fra Jæren satte Norge på hodet da de i fjor høst annonserte til fans at det ble både turne og ny musikk. Bandet skal spille 56 (!) konserter i Norge (14 i Europa). Alle her til lands ble utsolgt på et blunk. Stavanger Aftenblad kunne blant annet melde at Kaizers ble tredje mestselgende band i hele Ticketmaster da billettene ble sluppet. Ticketmaster er verdens største billettleverandør. Det er helt vilt. Kudos til PR-gjengen.
Foto: Arne Bru Haug
Men vi er ikke her for å dømme PR-crewet til Kaizers. Vi er her for å undersøke Kaizers - 10 år etter.Kort oppsummert: Kaizers er ennå best på det meste og de har mer å komme med.
Lang versjonen kommer her:
Dyrisk sirkus
Klokken 20.58 ga Kaizers beskjed til Zetlits-salen om at nå skjer det. 21.00 presis får publikum høre “Ompa til du dør” live - for første gang på ti år. Frysninger.
Janove Ottesen kommer frem innhyllet i lys, som en slags messias. Helge Risa kommer frem i gassmaske. Terje Winterstø og Geir Zahl trekker mot oljetønnene. I hendene har de balltre og brekkjern. Det kommer noen dyriske hyl fra de fremste radene. Savn, begjær, eufori.
Foto: Arne Bru Haug
Allsangen starter momentant og gir seg ikke før konserthuset slår på spillelisten når klokken nærmer seg 23.30.Etter åpningen går det slag i slag. De tillater pustepauser i form av tempo- og stemningsskifte, men det finnes ikke et eneste øyeblikk der man finner tid til å tenke på noe som helst annet enn mennene på scenen og musikken deres. Janove viser oss at karismaen ikke har tonet ut. Han lever på energien fra publikum og vice versa. Det er tydelig at mannen er i sitt ess. Og tanken slår meg: Janove Ottesen kunne nok ikke vært annet enn frontmann og musiker?
Vi dynkes i synd og frelse, danser oss gjennom Kaizers så langt. De 40-åringene som blir for fulle og bare prater, blir skånsomt danset bort til enden av lokalet - skammekroken.
Scenen er dandert slik at den kunne huset en storslått teaterforestilling, eller kanskje et sirkus? Vi får litt av alt her. Auraen, som bandet kaller buen som rammer det hele inn, skifter farge etter sinnsstemningen til låtene. Som regel er det varme, røde toner, men det blir også hvitt og grønt og all verdens.
Foto: Arne Bru Haug
One hit wonder?
Det blir en hitparade fra start til slutt.
Selv sier bandet fra scenen at de bare hadde én hit, og at det var “Hjerteknuser”. Jeg vil tro at mange er uenige. Det er dog lett å se at den låten presser på noe spesielt hos folk. Etter 17/18 låter går bandet av scenen. De takker og bukker, men kommer kvikt tilbake for å servere fansen ikke mindre enn fem ekstralåter. En av dem er “Hjerteknuser”. Når første hint kan høres over høyttalerne, holder til og med de altfor fulle 40-åringene kjeft. Alle snur seg mot noen de holder kjær og synger ut hver eneste storfe for full hals.
Joda, slagerne satt i gang mye bevegelse hos folk, men også de to ferskeste singlene “ Dine gamle dager er nå” og balladen “Kaleidoskophimmel” fikk god hjelp av publikum fra første storfe. “ Dine gamle dager er nå” lukter mer av stadionrock og kaldt 80-tall enn noe annet Kaizers har på CV-en. Det er uvant, men er det noen som bærer det så er det nettopp Kaizers.
Det særegne lydbildet bandet skapte på 1990-tallet, og utviklet frem til 2013, er ennå helt unikt. Ingen har greid å toppe det eller overbevise på lik måte. Forhåpentligvis vil de bare fortsette å gi ut musikk som er umulig å kopiere til det bedre.
Foto: Arne Bru Haug
Aldri fornøyd
Jeg skal ikke gå for mye i detalj på setlisten, da bandet har 55 konserter to go. Jeg vil ikke røpe for mye, men jeg kan si at vi er innom alle æraene til bandet, og at den omfattende diskografien vil sørge for at det alltid vil være noen som ikke får høre favorittlåten sin (hvor ble det av “Prosessen”??? ). Dette sagt, jeg tror alle som får oppleve dette orkesteret vil sitte igjen med en følelse av eufori, blandet med nostalgi, melankoli og sjelefred.
Varm oppvarming
Venuene til denne turneen ble booket for nesten fire år siden. Dette har vært planlagt lenge. Og bandet har øvd. Jeg kom ikke til konserthuset og antok at jeg ville få se et rustent band i kveld, men samtidig misunner jeg de som får se konsert nummer tre, eller 30. For dette var en av de beste konsertene i mitt liv, men jeg tror det kan bli bedre. Når koreografien, teateret, sitter i margen. Når Janove blir (enda) varmere i hoftene. Når gitaristene blir (enda) bedre kjent med oljetønnene. For noen bittesmå
hickups var det, men man må nesten ha vært edru anmelder for å legge merke til gitartrøbbelet til Terje, eller Janoves ørsmå kommandoer til bandet.
Mektig og mettende, men keep it coming
Hva er det jeg har vært med på, er en tanke som stadig dukket opp på turen hjem.
Det mest konkrete jeg har kommet frem til er dette: At jeg, og 1899 andre, var vitne til en maktdemonstrasjon på cirka 2 timer og 30 minutter. Vi innså at Kaizers musikk aldri har vært, og trolig ikke vil bli, utdatert. At bandet vi så i kveld ikke er et band som tar seg én siste runde på gulvet fordi de trenger penger eller kjeder seg.
De har gjort comeback fordi de har mer å gi. Mer å si. Flere å glede.
Kvelden i Stavanger ble avsluttet med “Die Polizei”. Et tydelig rørt band gikk av scenen mens 1900 mennesker sang farvel.
Herr Polizei, herr Polizei.
Du finner meg aldri igjen,
for eg har gått av stien, herr Polizei.
Du ser meg aldri igjen.
