Kaizers Orchestra
Kaleidoskophimmel
Småpent. Småkjedelig. Og utrolig nok litt storslått.
Jeg skal ærlig innrømme det: forventningene mine til Kaleidoskophimmel var skyhøye etter det så smått episke mesterstykket Dine Gamle Dager Er Nå. Forventningene mine ble heller ikke mindre av at bandet selv lovde en «musikalsk rakett» da de gikk ut og røpet at det var enda en ny låt på vei.
Like ærlig må jeg innrømme at skuffelsen var temmelig stor etter at jeg hadde hørt gjennom låta første gang. Dette var bortimot så langt unna «musikalsk rakett» som det går an å få det. Rett og slett litt småkjedelig. Temmelig fjernt fra det deler av blodfansen vil karakterisere som klassisk Kaizers Orchestra. Og et stykke unna de aller beste låtene.
Men så er det jo slik at i alle fall en anmelder bør ha et par, tre ting i bakhodet, og ikke minst ha respekt for, før en triller terning på en låt.
For det første bør en ha respekt for at et band ikke baserer nye låter på gammel storhet, og i stedet viser hvor de er musikalsk sett i livet akkurat nå.
For det andre bør en ha litt forståelse for ballade som sjanger, for det er nettopp en ballade Kaleidoskophimmel er.
For det tredje bør en også ha forståelse for at en låt som dette må ha en noe radiofiendtlig lengde for historiefortellingens skyld.
Vi tar litt om det siste først.
Låta isolert sett, altså melodien, er etter min mening ikke god nok til holde så lenge som seks minutter og tjuefire sekunder. Den er ærlig talt ørlitegrann kjedelig ved første gjennomlytt.
Det er ikke før etter to minutter og tjuefire sekunder at låta får et kraftig løft – mye takket være et enkelt, men akk så genialt musikalsk grep som tas på gitaren. Og det er der jeg virkelig innser at vi må gi låta mer tid før vi feller den endelige dommen. Mer om det litt seinere.
Vi må også huske på at dette er en ballade, der teksten og historien bak spiller en helt essensiell rolle for å få låta til å funke helhetlig. Og historien, ja den er rett og slett for omfattende til at det er mulig å presse den inn på noe særlig mindre enn de nevnte seks minutter og tjuefire sekundene.
I tillegg er det all grunn til å ha stor respekt for at Kaizers ikke har laget en blåkopi av andre klassiske Kaizers-ballader, men hatt baller nok til å lage noe de står for her og nå – selv om utgangspunktet for Kaleidoskophimmel faktisk er arbeidet med Violeta-triologien som musikal, og interessant nok også er en fortsettelse av det siste albumet i triologien. Legg merke til at jeg bevisst skriver «de», for en ferdig Kaizers-låt er et resultat av lagspill på flere nivå, selv om Janove er den ubestridte mesterhjernen bak de fleste låtene.
Når vi da kan legge diskusjonen rundt lengden på låta død, blir spørsmålet om det ikke hadde vært mulig å løfte låta enda noen hakk – uten å gå på kompromiss med historiefortellingen? Jeg mener at svaret er ja.
Jeg tror også at Kaleidoskophimmel hadde fungert enda bedre som en av flere låter på et helhetlig album.
Likevel låter det tidvis storslått og ulidelig vakkert, og bare for å nevne det igjen: fra presis 2:24 og et stykke utover er det skyhøy gåsehudfaktor. Men tidvis storslått er ikke nok til å slippe jubelen løs for alvor.
Kaleidoskophimmel har så langt fått noe blandet mottakelse i de indre og ytre Kaizers-kretser. Forståelig nok hvis en på død å liv vil ha «gammal-Kaizer». Og forståelig nok om en ikke tar seg tid til flere gode gjennomlyttinger.
Men gi den litt tid. Kaleidoskophimmel vokser for hver gang du hører på den, selv om aldri blir den varslede musikalske raketten.
Blodfansen har fremdeles håp om at det kommer mer nytt framover, ikke minst et nytt album med nye låter. Jeg tror ikke at noe er endelig bestemt ennå, men er rimelig sikker på at Janove & co har både den musikalske gleden og kreativiteten som skal til for å lage intet mindre enn et mesterlig album.
For ivrige konspirasjonsteoretikere kan jeg også slippe litt mer vann på hjulet, og avslutningsvis nevne at pressemeldingen i forbindelse med andresingelen er tydelig på at hvert album har fått plass til ulike typer ballader, og at Kaleidoskophimmel er en ny spire på stammen. Tolk det akkurat som du vil.
Like ærlig må jeg innrømme at skuffelsen var temmelig stor etter at jeg hadde hørt gjennom låta første gang. Dette var bortimot så langt unna «musikalsk rakett» som det går an å få det. Rett og slett litt småkjedelig. Temmelig fjernt fra det deler av blodfansen vil karakterisere som klassisk Kaizers Orchestra. Og et stykke unna de aller beste låtene.
Men så er det jo slik at i alle fall en anmelder bør ha et par, tre ting i bakhodet, og ikke minst ha respekt for, før en triller terning på en låt.
For det første bør en ha respekt for at et band ikke baserer nye låter på gammel storhet, og i stedet viser hvor de er musikalsk sett i livet akkurat nå.
For det andre bør en ha litt forståelse for ballade som sjanger, for det er nettopp en ballade Kaleidoskophimmel er.
For det tredje bør en også ha forståelse for at en låt som dette må ha en noe radiofiendtlig lengde for historiefortellingens skyld.
Vi tar litt om det siste først.
Låta isolert sett, altså melodien, er etter min mening ikke god nok til holde så lenge som seks minutter og tjuefire sekunder. Den er ærlig talt ørlitegrann kjedelig ved første gjennomlytt.
Det er ikke før etter to minutter og tjuefire sekunder at låta får et kraftig løft – mye takket være et enkelt, men akk så genialt musikalsk grep som tas på gitaren. Og det er der jeg virkelig innser at vi må gi låta mer tid før vi feller den endelige dommen. Mer om det litt seinere.
Vi må også huske på at dette er en ballade, der teksten og historien bak spiller en helt essensiell rolle for å få låta til å funke helhetlig. Og historien, ja den er rett og slett for omfattende til at det er mulig å presse den inn på noe særlig mindre enn de nevnte seks minutter og tjuefire sekundene.
I tillegg er det all grunn til å ha stor respekt for at Kaizers ikke har laget en blåkopi av andre klassiske Kaizers-ballader, men hatt baller nok til å lage noe de står for her og nå – selv om utgangspunktet for Kaleidoskophimmel faktisk er arbeidet med Violeta-triologien som musikal, og interessant nok også er en fortsettelse av det siste albumet i triologien. Legg merke til at jeg bevisst skriver «de», for en ferdig Kaizers-låt er et resultat av lagspill på flere nivå, selv om Janove er den ubestridte mesterhjernen bak de fleste låtene.
Når vi da kan legge diskusjonen rundt lengden på låta død, blir spørsmålet om det ikke hadde vært mulig å løfte låta enda noen hakk – uten å gå på kompromiss med historiefortellingen? Jeg mener at svaret er ja.
Jeg tror også at Kaleidoskophimmel hadde fungert enda bedre som en av flere låter på et helhetlig album.
Likevel låter det tidvis storslått og ulidelig vakkert, og bare for å nevne det igjen: fra presis 2:24 og et stykke utover er det skyhøy gåsehudfaktor. Men tidvis storslått er ikke nok til å slippe jubelen løs for alvor.
Kaleidoskophimmel har så langt fått noe blandet mottakelse i de indre og ytre Kaizers-kretser. Forståelig nok hvis en på død å liv vil ha «gammal-Kaizer». Og forståelig nok om en ikke tar seg tid til flere gode gjennomlyttinger.
Men gi den litt tid. Kaleidoskophimmel vokser for hver gang du hører på den, selv om aldri blir den varslede musikalske raketten.
Blodfansen har fremdeles håp om at det kommer mer nytt framover, ikke minst et nytt album med nye låter. Jeg tror ikke at noe er endelig bestemt ennå, men er rimelig sikker på at Janove & co har både den musikalske gleden og kreativiteten som skal til for å lage intet mindre enn et mesterlig album.
For ivrige konspirasjonsteoretikere kan jeg også slippe litt mer vann på hjulet, og avslutningsvis nevne at pressemeldingen i forbindelse med andresingelen er tydelig på at hvert album har fått plass til ulike typer ballader, og at Kaleidoskophimmel er en ny spire på stammen. Tolk det akkurat som du vil.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>