Foto: Alyssa Nilsen
The Jesus And Mary Chain gjorde et svært så etterlengtet comeback så tidlig som i 2007, og selv om brødrene Jim og William Reid er kommet godt inn i 60-årene som leverer de likevel gammelt og nytt på optimalt vis.
Visuelt sett så ser de ut som et litt defensivt oldboys-lag der oppe, men når det telles opp så er de alle mann i angrep. Årets plategave fra legendene, Glasgow Eyes, er slett ikke dum den heller. I en optimal blanding av gammelt og nytt ble det en strålende kveld på Rockefeller fredag.
Før konserten var scenen opplyst, men da lyset gikk i salen gikk også lyset på scenen. Var det også en litt søt duft i lokalet? De som har fått sett denne gjengen "på ordentlig" var nok på Øyafestivalen i 2007, for når det er klubbkonsert gjøres det uten frontlys, med lydvolumet på smertegrensen og med baklys for at vi skal se våre helter som silouetter, og slett ikke i øynene. Det funker, og vi er med på en aldri så liten "trip" akkompagnert av fire tiår med strålende utgivelser. Faktisk har katalogen deres ikke en eneste kalkun. Ikke i nærheten en gang.
Foto: Alyssa Nilsen
Selv om Jim Reid (62) var helt ok pratsom, var det musikken og omtrent bare den som skulle kommuniseres foran den utsolgte salen fra kl. 21.40 og utover fredag. Lyden var perfekt, det dirret i knærne der det skulle dirre, og det var bare å nyte både nostalgi og nåtid.
"Jamcod" fra Glasgow Eyes var først ut før vi havnet rett i 80-tallet med Darklands´ "Happy When It Rains". Damage And Joy fra 2017 var heller ikke glemt, og "All Things Pass" låt som en kule sammen med nostalgisk krutt som Munkys "Cracking Up", og Psychocandys "In A Hole".
The Jesus And Mary Chain har holdt godt på signatursoundet uansett hvilket tiår de har gitt ut plater i, og det eneste som skiller Glasgow Eyes-materialet fra resten er at det finnes litt tracks og effekter i lydbildet som gjorde både den seige og bastante "Chemical Animal" og den beintøffe "Venal Joy" til vinnerne fra Glasgow-bandet sin ferskvareavdeling.
Foto: Alyssa Nilsen
Avslutningsvis serverte et av de fremste postpunk- og noisepop-navnene låtene som har plassert de der de fortjener å være i rockehistorien; "Honey´s Dead", "Darklands", "Taste Of Cindy" og den monumentale bråkeavslutningen "Reverance".
Godt voksent publikum storkoste seg med godt voksen støyrock fredag. Og uten frontlys blir jo ikke de på scenen eldre heller, spesielt når det låter 100% tidløst som det gjorde fredag.
