Foto: Anne-Marie Forker


OverOslo slår stadig til med gjenglemte skatter på årets festival og fredagens lineup er intet unntak. Innimellom 80-talls legender finner vi blant annet Marit Larsen. Du vet, hun du lurte på hva skjulte under overflaten, slik Karpe så ikonisk sang.

Etter å ha gjort både norsk og internasjonal suksess med duoen M2M på 90-tallet sammen med Marion Ravn, var Marit Larsen en av tidlig 2000-tallets største navn i Norge. Med slagere som «Under the Surface» og «If a song could get me you» klatret hun raskt til topps, og i fjor, etter nesten ti år ute av rampelyset, var hun plutselig tilbake igjen. Selv om det kanskje ikke var til like stor pomp og prakt som tilbake på 2000-tallet.

Imens publikum fremdeles suser rundt nede ved Skogsscenen og prøver å finne seg en sitteplass for å ta en pustepause og en matbit eller to, setter Larsen og bandet i gang. Dette da med festivalpraten godt hengende over seg. For det er ikke mye trykk i den forsiktige indiepopen, som til tider grenser mot americana vibber. Med sart stemme og kassegitaren i hånda minner hun om en tidlig Taylor Swift, da hun fremdeles var i singer-songwriter eraen sin, med sitt ganske så sukkersøte uttrykk.


Foto: Anne-Marie Forker



Når folk til slutt har satt seg til ro og skjønner at det er en artist på scenen, og Larsen selv har blitt noe varmere i trøya og trykker litt mer til, begynner det derimot å ta seg litt opp. Hun dundrer gjennom mye av sitt nye materiale fra EP-en Hun er Min, men krydrer med det gamle som selvfølgelig de to hitlåtene «Under the Surface» og «If a song could get me you».

Allsangen er kanskje ikke særlig å finne på noen av dem, men så er det kanskje ingen av oss i publikum som ønsker å overdøve 40-åringens klokkerene røst. Så de fleste er nok heller godt fornøyd med å bare lene seg tilbake i skråningen og nyte istedet.

Rundt halveis fyrer hun også løs med en nedstrippet versjon av «Vår beste dag», som hun takker Erik Bye for å ha sluppet ut i verden slik at hun for alltid kan synge den videre. Akkompagnert av Oslo Strings er det et vakkert øyeblikk, som kanskje hadde dog truffet hakket bedre om folk rundt viste litt mer oppmerksomhet til det som foregikk på scenen enn sidemannen. Men når det er middagsstemning på festival og promillen begynner så smått å øke i solsteika er det vanskelig å slippe gjennom som en rolig singer-songwriter.

Totalt sett leverer hun et godt kuratert sett og viser at hun definitivt fortsatt hører hjemme på scenen og hun virker genuint glad for å være tilbake. Og vi er glade for å ha henne tilbake igjen.