Verdens beste svenske band hadde fått oppdraget å avslutte årets Måkeskrikfestival, og sjelden har vel en headliner vært mer hånd i hanske enn Hellacopters var i Bendiksbukta lørdag kveld. Det var med et originalmedlem i manko da gitarist Dregen var ute med en skade av noe slag. Hans vikar, LG Valeta, gjorde en helt prikkfri jobb musikalsk og la ned manns jobb på scenen, men å erstatte auraen og den visuelle profilen til Dregen er ikke bare bare. Heldigvis er både Boba Fett og Robban med på henholdsvis tagenter og trommer slik at gjennomsnittsansienniteten holdes høy.

Til lyden av helikoptre går bandet på scenen og gjør en slags intro med “Action De Grace” fra Payin’ The Dues, før det virkelig smeller med “The Devil Stole The Beat From The Lord” og “Carry Me Home”. Det kan selvfølgelig ikke gå galt når du har den katalogen Hellacopters har, og med unntak av coveralbumet Head Off er samtlige album representert i løpet av kvelden. Personlig ble jeg veldig glad av at de trakk fram “Rain Days Revisited” fra By The Grace of God, men samtlige låter leveres med den fullstendig uangripelige kulheten som Nicke Andersson innehar. Bandet høres topptrimmet ut, og gitarposeringene sitter som et skudd.



Likevel satt jeg på sett og vis og håpte at det skulle ta seg et hakk eller to når hovedsettet begynte å nærme seg slutten. Jeg var på ingen måter skuffet, men det er klart når et av skandinavias beste band står på scenen foran deg så blir jo forventningene deretter. Så er det sikkert litt urettferdig å trekke frem, men når Nicke Andersson flankeres av LG Valeta og bassist Dolf De Borst så blir det tidvis litt halva-copters vibber. Så må det understrekes at De Borst har vært med bandet i lang tid, og begge to leverer hür bra som helst gitt utgangspunktet, men tanken streifer meg likevel. Når “The Grace of God” avslutter hovedsettet sitter jeg litt med følelsen av at dette var “bra nok”. Ikke i nærheten av svakt, men kanskje ikke helt der oppe som jeg kanskje hadde håpet på.

Men så finnes det heldigvis ekstranummer. Og det er få, om noen, som kan spare såpass mye krutt helt til slutt. “Hopeless Case of a Kid in Denial” og “I’m In The Band” skrur opp den allerede gode stemningen i publikum med et par hakk. Deretter kommer en helt enorm versjon av “Reap a Hurricane”. Så er det jo sånn at The Hellacopters kanskje er det bandet som har introdusert seg selv til verden på mest mulig overbevisende måte, og låta som skal avslutte kvelden for oss er selvfølgelig første låt fra første album Supershitty to the Max! “(Gotta Get Some Action) Now!). Det eksploderer. Fullstendig.

Så kort oppsummert:
Hovedsett: 7/10.
Ekstranummer: 12/10.
Totalt: 9/10.