Foto: Oddbjørn Steffensen
The The nærmer seg slutten av sin Ensouled tour, som begynte i august. På fullgigene på turneen har de kjørt ett sett med låtene fra det siste albumet, og ett med de største slagerne sidene. Ingen av låtene fra det siste albumet kan sies å være på høyde med disse. Hvordan fordeler de så spilletiden når de er tildelt kun en time av Bergenfest, og ikke er dagens hovedartist, men må begynne kl. 19.15?Bandet har vært ute en festivalnatt tidligere. De har erfart at slike giger består av et langt mer broget og til dels mindre engasjert publikum enn på sologiger. The The kjører derfor nesten utelukkende gamle slagere, og ingen har noe imot det. Unntakene var første låt "Cognitive Dissident" og den nylig utgitte reinnspillingen av klassikeren "Slow Emotion Replay".
Utover nevnte frieri med slagere, hopper The The bukk over klassiske banale publikumsfrierier, og stemningen holder seg derfor moderat, inntil den legendariske pianosoloen på "Uncertain Smile", spilt nesten identisk albumversjonen.
Undertegnede har som grunnholdning til konserter at bandet bør spille låtene sine med nerve, og ikke anstrenge seg for å kopiere albumversjonene. Nesten bare slikt mener jeg kan gjøre konsertopplevelser unike. I likhet med Lucy Dacus dagen før, gjør ikke The The det, og stadig i likhet med henne frir han ikke særlig muntlig til publikum. Det gjør ikke saken bedre at The The på minst 3-4 låter inneholder diskret, totalt unødvendige backingtracks, for å gjøre likheten med albumversjonene størst mulig.
Spesielt blodfansen vandret godt fornøyde hjem fra konserten, men ingen i publikum ble etterlattt med minner som "husker du da The The gjorde xx på konserten?".
