Foto: Oddbjørn Steffensen
At Naima Bock forlot det litt eksperimentelle postpunk/shoegaze bandet Goat Girl (da under pseudonymet Naima Jelly), synes svært naturlig, bedømt på grunnlag av hennes to soloalbum etterpå, senest «Below A Massive Dark Land» i 2024.
Å plassere henne i Håkonshallen under Bergenfest var svært naturlig. Både fordi hun ikke er den mest kjente artisten på festivalen og fordi lokalet har en fantastisk akustikk som er perfekt for Bocks ofte lavmælte låter. Det er oftest slike lokaler hun spiller i.
Låtene hennes stiller krav til publikum, i hvertfall i festivalsammenheng. De er ikke forutsigbare, småeksperimentelle og har slikt som gregorianske koringer. Noen taklet ikke kravene, og visste kanskje ikke hva som kjennetegner konserter i nevnte lokale.
Oss andre var grepet av hver eneste låt og kommunikasjonen og samspillet mellom musikerne. Vi fikk inntrykk av å ha hørt noe ingen andre noen gang vil høre, og da hun forlot oss roste hun oss som publikum.
Under konserten fikk Bock framhevet låtene sine, slik det skal være på konsert. Musikken hennes er nemlig vanskelig å «fange» i studio, og vi vandret ut fra konserten med en ubestemmelig god stemning, som frister til gjenhør.
