Foto: Carsten Endresen
Beklager, dere måtte vært der. Jeg må nesten melde pass i forsøket på å beskrive kvaliteten på konserten. Dette er slikt som bare kan oppleves live, og som den er umulig å kopiere tro.Var du en av dem som så ham på den magiske turneen i 2018 med fullt band, skjønner du kanskje hva jeg tenker på.
Men denne turneen er strippet ned til kun Cave som maler og skråler, og kjærtegner, og av og til pisker Steinway & Sons'enets fine treverk til å gi akkurat den resonansen han vil ha på de respektive låtene sine.
Cave mestrer dette nedstrippede formatet minst like godt som fullband-settingen.
For å få bunn i lyden har han med seg sin gode gamle Colin Greenwood som har eq'et fram en kontrabassaktig lyd på sin Fender Precision-bass, og tar arrangementsmessig nøyaktig den plassen i lydbildet som til enhver tid passer best.
Cave er herlig uformell og mellom låtene, som alle blir fyldig og underholdende introdusert. Til de ofte melankolske låtene er publikum totalt lydhøre. De lar bevisst flygelresonansen svinne før de applauderer, og da i flere minutter etter hver låt. Lyden og lyset er perfekt.
"Ideen bak turneen", sier han "er å trekke fram komposisjonene og vise dem slik jeg gjorde da jeg viste dem til the Bad Seeds og andre musikere som har spilt med meg". Det klarer han slik at vi sitter med gåsehud sammengengende i ca 2 timer.
Soloturneen inneholder et fast sett med gavmildt utvalgt 18 låter, medregnet Leonard Cohens "Avalanche". I tillegg serveres 4-6 litt varierernde ekstranumre, der en av låtene er T. Rex' "Cosmic Dancer".
Alt ble servert fullstendig suverent, men om jeg tortureres til å trekke fram høydepunkt vil jeg velge "Girl in Amber", "Joy", "The Weeping Song" og "Into My Arms".
