Foto: Therese C.L. Wangberg



I et intervju på The Late Show med Stephen Colbert for en måneds tid siden, ble Nick Cave spurt om hva musikkens kraft betydde for ham.

Antrukket i sin sedvanlige upåklagelige grå, skreddersydde dress med hvit skjorte og slips, som etter hvert har blitt hans varemerke, lente Cave seg forover, med øynene festet på publikum og svarte at musikk var noe som gjorde ting bedre. Han anså musikk for å være den siste formen for en åndelig opplevelse av kreativitet vi mennesker har, og han var spesielt bekymret med tanke på fremmarsjen av AI.

Det er lett å se hva han mente. I en tid der skjermen stjeler mer og mer tid, og hvor artister velger generiske utveier for likerklikk fremfor kreativitet, blir oppmerksomheten til publikum oftere og oftere fjernet bort fra selve opplevelsen av å kunne kjenne på en ekte tilknytning til musikk og kunst.

Og det er kanskje derfor Nick Cave har fått stempelet som predikant mer enn noen annen artist i disse tider. Han hylles verden over for sin tilstedeværelse og unike evne til å fange publikummet sitt i nettopp øyeblikket.



Å anmelde en konsert med Cave er både enkelt og vanskelig, akkurat som mannen selv. Enkelt fordi nivået er så høyt at det egentlig bare er å smelle tieren i bordet og si takk for alt. Vanskelig fordi konsertene hans alltid rommer en berg- og dalbane av følelser man blir tvunget å forholde seg til. Det er nesten for mye å snakke om. Denne kvelden i Spektrum er intet unntak.

Fra Cave kommer på scenen til han avslutter, har han publikum så til de grader i sin hule hånd at det er umulig å ikke bli blåst av banen. Ingen slipper unna når verdens med karismatiske Cave står på scenen, og publikum står og sitter som fjetret. De færreste tør filme (Please, put down your phones) men velger å være fullt til stede og mot slutten blir det endelig som en forløsning å regne når det blir allsang på Into My Arms.

Fra Tupelo via I Need You til klassikeren Red Right Hand, tar Cave med seg band og publikum på en reise fra eksplosivitet til intimitet og tilbake igjen, uten å blunke. Han smiler, han tordner, han bønnfaler. Han sjarmerer og han formaner. Han er alt du kan ønske deg av en predikant og litt til. Og han får det til å virke som verdens enkleste ting, så dreven er han.



Men alle som har fulgt mannen opp igjennom årene vet at det resultatet ikke har kommet av seg selv. Og det er kanskje derfor vi elsker ham også. Fordi han så generøst deler av seg selv, og samtidig viser at det er mulig å transformere selv det mørkeste mørke til ren kunst og magi.

Sånn helt på kanten, hvis jeg må ut av euforien et sekund, vil jeg kanskje si at konserten han holdt på Øya i 2022 var hakket skarpere med tanke på energi, men da var heller ikke Wild God kommet, og det er for mye å begynne å mase om, så tieren den blir stående fast, også denne gangen.

(P.S denne anmeldelsen er skrevet etter eget hode og i fullt fravær av AI).