Alex Paterson er en av pionerene innen ambient techno og house. Ikke uten grunn banet The Orb's Adventures Beyond the Ultraworld vei for det lydbildet som definerte 90-tallets IDM, ambient og en rekke andre sub-sjangre.

Som lyn fra klar himmel ble The Orb satt inn som erstatning på kort varsel for å spille et sett på Klubben. Metaforen var bokstavelig – de entret scenen under et dramatisk værskifte med lyn, torden og frykt for kanselleringer.

Men nesten som på magisk vis lettet uværet kort tid inn i settet, og de som valgte å bli værende fikk en opplevelse de neppe angret på de tok turen for.

Settet åpnet med en låt bygget på et Primal Scream-sample – en klassisk The Orb-vibbe med enkle tekstpassasjer lagt over en rytmisk, småsløv groove. Musikkens surrealistiske preg ble forsterket av de abstrakte, drømmende visuelle inntrykkene i bakgrunnen.


Konserten føltes som en reise. Fra de mer organiske lydene på Outlands (Fountains of Elisha Mix) beveget de seg inn i den lange Phase III (Astralasia Dreamscape) av Porcupine Tree, drevet av lavttrykkende rytmer og en kjølig synthlead.

Før publikum rakk å lande, brøt de over i space-disco med Vortex av Rex the Dog – en fusjon av 90-tallet og nåtid. Deretter fulgte en roligere låt i Autechre-stil, før Pink Panzer av Extrawelt serverte vrengte synthrytmer over et lekent tromme- og bassfundament.

Det visuelle var like variert som musikken – vi ble sendt gjennom verdensrommet, på syretripp, og svevende over arktiske landskap. En av kveldens høydepunkter var The KLFs 3.A.M. Eternal (Blue Danube Orbital), en remix som står som et prakteksempel på 90-tallets elektroniske perfeksjon.

Paterson balanserte elegant mellom ambient techno og mer dansbar techno, med uventede avstikkere – som en hardstyle-versjon av Halloween-tittellåten, ispedd rap-aktige fraser. Absurd, men overraskende velfungerende.

Selvsagt fikk vi også flere av The Orbs egne klassikere: den funky, bassdrevne U.F.Orb, et organisk tilbakeblikk med A Huge Ever Growing Pulsating Brain That Rules From the Centre of the Ultraworld, og små drypp av Little Fluffy Clouds som bygget forventning til et klimaks som ble desto mer tilfredsstillende da hele låten endelig ble sluppet løs.

Alt i alt var dette et herlig tilbakeblikk som traff den perfekte balansen – nostalgisk, men ikke fastlåst i fortiden. Paterson måtte stoppes to ganger for å minnes på at settet måtte avsluttes, til høylytt buing fra publikum. Han ga seg på topp.