Foto: Ina Grung
Eirik Glambek Bøe sysler vanligvis med minimalisme i sitt andre band, Kings of Convenience. Ryggraden i Kommode handler om det motsatte. Om et lydbilde som fylles. Av lyder og rytmer som kunne kommet fra et diskotek, en lys sommerkveld med lette klær, kanskje i Frankrike et sted.– Problemet er at jeg lager låter som går litt for treigt for å danse til, forteller Glambek Bøe, mannen som i dag utgjør Kommode sammen med barndomskameraten Øystein Gjærder Bruvik. For Glambek Bøe har vokst opp med lyden av diskorytmer i ørene. Som Whams «A Ray of Sunshine» fra 1983-platen Fantastic, men også house og techno.
Det finnes et bilde av Kommode som beskriver Glambek Bøes tankegang rundt bandet godt. På bildet er det tre personer. De har stilt seg opp på en støvete grusbane på Nordnes i Bergen. De er svette og har skutt, løpt, truffet stangen og kanskje satt inn et hodestøt. Kveldssol presser seg inn mellom hustak utenfor gjerdet. Det er lek. Og utgangstanken til Glambek Bøe var at han savnet leken i musikken, han savnet å spille musikk uten en profesjonell kontekst rundt. Uten et apparat, uten intervjuer, stort sett uten konserter. Musikk for musikkens skyld. Ut av den tanken kom Kommode.
Kanskje omslagskunsten som rammer inn Kommode-tonene, av den norske kunstneren Inger Johanne Nygren, sier noe om låtene. Bildet er mettet med elementer, med redskaper man kan utføre håndverk med. Analog Disco Music er også et håndverk, som har blitt meislet ut gjennom en innspillingsperiode på fem år.
