Tolv år etter sitt forrige album, Declaration of Dependence, er Kings of Convenience tilbake med ny musikk. Albumet, som de - i følge et intervju bandet gjorde med NRK - gått svangre med i hele fem år, har fått navnet Peace or Love, en tittel som beskriver innholdet på plata svært så godt.

Dette en nærmere 40 minutters pustepause; lavmælt, ruslende bossa-rytmer og rolige harmonier. Ingenting som utfordrer, ingenting som skjærer, ingenting som ikke sitter nøyaktig der det skal. På én side er det behagelig og til tider nesten meditativt, på den andre siden kan det bli vel monotont og i overkant likt når hver låt stort sett høres ut som den forrige.

Albumet er like vel fullt av fine detaljer og låter med innslag av annerledeshet: Ask For Help er minimalistisk fengende, med sterkere og mer fremtredende refreng enn mange av de andre låtene: Why is it so crucial who says, if only it gets sung?/Why is it so crucial who does, if only it gets done? Singelen Rocky Road er en fin uptempo-låt, og nok det nærmeste bandet kommer en låt med driv på dette albumet. På Catholic County og Love Is A Lonely Thing har de fått drahjelp av Feist som bidrar med fine, dog akkurat like rolige og behagelige vokaler som duoen selv. Her våkner også rytmene bittelitt, selv om det i bunn og grunn er nøyaktig de samme som på resten av albumet.



Så er jo spørsmålet: Må alt utfordre? Må alt være edgy og dynamisk? Eller er det kanskje greit, i et år som har vært så fullt av oppturer og nedturer, av ragebait og panikkoverskrifter, med en hel verden som har fått smell etter smell og prøver å reise seg opp igjen, at det finnes musikk som bare ER? Som ikke søker å trigge noen som helst reaksjon hos lytteren, eller å gå viralt eller oppfinne det nye som ingen har oppfunnet fra før? Som heller lener seg på sin egen tradisjon, sin egen nostalgi og sin egen trygghet, for å gi både seg selv og lytteren et lite pusterom og en halvtime med senkede skuldre?

Kings of Convenience står stødig i dette valget, og gjør det med en behagelig indre ro. Dette vinner de muligens ikke hverken nye eller unge fans på i en verden hvor mennesker lar seg servere musikk av algoritmer heller enn mennesker. For de eldre generasjonene, hvor KoC allerede er et godt innarbeidet begrep og band kan dette bli årets sommeralbum og en etterlengtet sjelefred etter et langt koronaår, mens den går TikTok-generasjonen hus forbi med sin «på stedet hvil» - estetikk. Og det er jo også helt greit.