Da kveldens program endelig skulle starte, og folk hadde kledd seg for fimbulvinteren man antok ventet utendørs, hadde Sandy blåst seg ferdig, og gratisbussene festivalen hadde satt opp mellom arenaene for å unngå stormrelaterte festivalskader virket plutselig noe overflødig.
For musikknyheter begynte kvelden i Fríkirkjan, i en vakker konsert med Lay Low. Lay Low er et kjent navn for de som fikk oppleve Of Monsters and Men på Parkteatret tidligere i høst, da hun opptrådte med et akustisk soloshow. Denne kvelden spilte hun med fullt band i den fullsatte kirken, og det ble en stemningsfull halvtime med den sympatiske artisten. Vi fikk høre låter både fra hennes engelsktalende album, og hennes islandske album, med gamle islandske dikt som hun selv har tonsatt. Med låter som The Backbone og Please Don't Hate Me spilte Lay Low seg – bokstavelig talt – til blods og ga alt for publikummet som hadde møtt opp i Fríkirkjan denne kvelden.
Kveldens andre band ut var islandske Mammút, et band som til tross for sin meget unge alder er voldsomt erfarne og meget populære blant lokalbefolkningen. I Reykjavík Art Museum samlet de i går kveld et anselig publikum da de spilte en timeslang konsert med nesten utelukkende ny musikk. Dette var et litt uheldig valg, og bandet innså nok også dette da de etter stort trykk fra publikum også spilte en av sine eldre og mer velkjente låter Rauðdilækur til stor jubel fra de fremmøtte. At gjengen har talent, særpreg og rutine er det ikke tvil om, og scenetekket er stort, men for de mange fremmøtte var det nok i overkant ukjent materiale som ble presentert i en konsert som i litt for stor grad manglet de store publikumsfavorittene. Likevel, en flott mulighet for Mammút å vise at de kan levere også etter braksuksessen de hadde med Karkari.
Kveldens avsluttende band var en av de få store utenlandske headline-bookingene festivalen har gjort i år, britiske The Vaccines. Guttene, hadde kvelden før opptredd med en liten konsert under aliaset Bóluefnin, den bokstavelige islandske oversettelsen av 'The Vaccines', og det var dette som sto på stortrommen også fredag kveld.. Bandet, som er av de mest omtalte i britiske media de siste to årene, har sitt islandske alibi i bassist Árni Hjörvar Arnason. Han er vanligvis et av de mer stille medlemmene i bandet, men i går tok han ledelsen fra starten og var den som snakket til publikum mellom låtene – på islandsk selvfølgelig. The Vaccines har opparbeidet seg en gedigen konsert-CV med konstant turnering i over to år, og rutinen merkes nesten litt for godt på konsertene deres. Her er alt nøye innøvd, fra plasseringene på scenen som nesten ikke fravikes en cm, til bandets bevegelser – når de skal stå sammen med ryggen mot scenen, når de samlet skal gå til og fra trommesettet, til når og hva de skal si til publikum. Det siste ble heldigvis brutt opp litt med Arnason ved roret, men resten av konserten ble litt for koreografert til at den føltes så spontan som en rockekonsert bør føles. Musikalsk sett er The Vaccines meget gode, lyden var god og guttene spilte fletta av de som hadde møtt frem, men det var meget vanskelig å se om vokalist Justin Hayward-Young kjedet seg til døde på scenen eller bare var “rockestjerne-cool”. Vi fikk i løpet av en times tid høre låter fra bandets to album, og hits som Teenage Icon, If You Wanna og Wetsuit manet til både dans og allsang blant et meget blandet publikum. Likevel var det den aller siste låta – en bonuslåt vi fikk ETTER det originale programmet – som gjorde hele konserten unik: en cover av Vonbrigiðis Ó Reykjavík fremført av Árni. Først nå ble konserten en rockekonsert; spontan, lidenskapelig og underholdene, og da Árni hoppet ut i publikum fikk vi et lite glimt av hva The Vaccines kunne, og burde, ha vært.
