Uansett meninger var det i går høy stemning på Sentrum Scene i Oslo, da MGMT endelig entret scenen - etter at supportband Guards hadde hatt en tøff jobb med å underholde et mildt sagt uinteressert publikum. Men Andrew VanWyngarden, Ben Goldwasser og kompani møtte et mye mer velvillig publikum, som til tross for å være noe preget av at det var mandagskveld laget god stemning gjennom store deler av konserten.
Til tonene av Flash Delirium satte bandet standaren for konserten, med god og stødig fremføring av etterhvert temmelig kompliserte og intrikate låter. Vi fikk en fin og variert setliste med låter fra alle tre albumene, med noe overvekt av låter fra bandets første album Oracular Spectacular, Til og med en B-side var det plass til, Indie Rokkers, som viste seg som et av settets høydepunkter. Også albumlåter som Mystery Disease og en fin versjon av Siberian Breaks holdt på oppmerksomheten til publikum, uten oppnå det helt store engasjementet. Med MGMTs musikk kan det være vanskelig å få til noen reell allsang - som jo gjerne er et element som knytter band og publikum sammen - men på låter som The Youth og Electric Feel var det likevel mye sang og energi å høre fra publikum.
Et av elementene som var veldig flott visuelt, men som ødela noe av kontakten mellom band og publikum var lyssettingen. Bandmedlemmene sto i mørke hele konserten mens flotte psykedeliske videoer ble prosjektert mot en bakskjerm som fylte hele scena, og det hele var fargerikt, hypnotiserende og temmelig imponerende å se på. For et band såpass innadvent som MGMT er dette en flott løsning for å ha litt action på scenen der de selv ikke kan bidra med dette.
Det passer også godt til både musikken og stilen, men det hadde ikke skadet å lyse opp medlemmene litegrann også, i det minste mellom låtene. Man gikk ut av konseren etterpå uten egentlig å føle at man hadde sett bandet i det hele tatt, bare et skyggeteater uten ansiktsuttrykk og følelser. Med minimalt med snakking mellom låtene ble det ikke store publikumskontakten der heller, og bandet kunne nok tjent litt på å vende litt mer energi utover. Isteden rakk applausen å dø ut mellom hver låt, og man ble stående og vente på neste sang heller enn at det hele hang sømløst sammen.
Se fler bilder i galleriet nederst i saken.
De øyeblikkene det virkelig var elektrisk stemning var da hitene Time To Pretend, Kids, og kveldens store publikumsfavoritt Alien Days ble spilt, og man kunne se antydninger til smil til og med i skyggeansiktene på scenen. Etter hovedsettet kom bandet tilbake inn på scenen og spilte Your Life Is A Lie, komplett med en heldig publikummer som fikk dælje løs på en gedigen kubjelle med en like gedigen trommestikke. Det hele ble avsluttet med Congratulations - en flott låt, men litt for dempet til å virkelig sette et stort punktum for konserten.
På vei ned av scenen etter konserten fikk vi et lite glimt av et mer lekent MGMT, da VanWyngarden stoppet opp og sammen med et par bandmedlemmer begynte å klimpre på et keyboard - og i noen sekunder så man et band man kunne ønsket seg mer av gjennom hele konserten; smilende, lekne og med glimt i øyet.
