Det ble lett østenfor sol og vestenfor måne, men ingenting ble funnet. Etter langt om lenge og lenger enn langt, kunne den ene endelig rope Jeg fant, jeg fant!. Og sant som det var hadde de kommet over en sann skatt! Elektronisk popmusikk blandet med 70-tallets psykedelia gav dem både hits og kredibilitet, og gruppen kunne legge verden for sine føtter. Men gull og grønne skoger gjorde ikke de unge mennene noe lykkeligere, og de måtte legge hodene i bløt for å finne en løsning. Så utbrøt den ene; Nei og nei! Nå har vi mistet oss selv! Vi må ut og finne vår egen stil igjen.
De letet høyt og lavt, og etter tusen dager og tusen netter kunne den andre endelig rope Jeg fant, jeg fant!. Og sant som det var, de fant en liten gruve! De la bort synthene og tok inn flere lag av psykedelisk retro, noe som skaffet dem både fiender og enda bedre venner. En hel rekke folk fulgte fremdeles etter, og både gull og sølv fortsatte å renne inn. Men fremdeles var ikke de to mennene noe lykkeligere, og la igjen hodene i bløt for å finne en løsning. Så utbrøt den andre; Nei og nei! Nå har vi mistet oss selv! Vi må ut og finne vår egen stil igjen.
De saumfarte skog og eng, og jammen meg fant de seg selv igjen! Men denne gangen var det ingen skatt eller gruve – istedet ble de forført av en mystisk skikkelse nede ved vannkanten. Den smisket og hvisket til dem, og sa: Dere trenger da ikke høre på noen! Gjør som dere vil, for alt dere tar på blir til gull! Spill nå, og ikke tenk. Da det led mot morgen sa den ene Nå er vi fornøyde! Vi har jo mekket både Alien Days og Mystery Disease, to låter som jo er rimelig ålreite. Den andre smilte og sa Ja, også laget vi jo et helt hook, som vi har dratt ut til en hel låt i Your Life Is a Lie. Resten var et oppkok av forvrengte synther, støylag som var helt ukoordinerte med vokalen, og stemmer som hvisker seg halvveis til sang. Alt i alt var det ikke ulikt enn mislykket Animal Collective-plate som aldri ble utgitt.
Like før soloppgang dukket den mystiske skikkelsen opp fra vannkanten igjen. Se så! Nå har dere endelig blitt det dere ønsker. Her finner vi en halvhjertet cover av Faine Jade sin Introspection, og halvparten av låtene mangler noe som ligner både melodi og struktur. Ja, faktisk vil jeg si trioen med A Good Sadness, Astro-Mancy og I Love You Too, Death er noe av det minst appelerende jeg hørt på plate i år. Dette vil folk syntes er spennende, og dere kan endelig være dere selv. Kjør det ut på plate!. Selv tok skapningen både ideer og melodier, og solgte dem til andre band.
Så gjorde gruppen som skapningen sa, så kan enn vel vite at de satte karrieren til. Og snipp, snapp, snute...
