MGMT

Indiepop-legendene MGMT er tilbake med sitt første studioalbum på 6 år. Duoen som først braste ut på verdensscenen i 2007 med monsterhitene “Kids�, “Time to Pretend� og “Electric Feel� har gjennom årene forblitt et navn å følge med på, og har med sin kompromissløse tilnærming til psykedelisk pop utfordret og overrasket i hver sving. Etter et par mindre populære albumutgivelser i fanfavoritten Congratulations og det eksperimentelle selvtitulerte MGMT kom de i 2017 ut med Little Dark Age, som igjen propellerte bandet til verdensstjerner. De fulgte så med turné i årene etter, hvor de blant annet leverte et energisk show på Sentrum Scene i 2019.

Siden den gang har det vært nogenlunde stille fra bandet. Fansen har ventet spent på oppfølgeren til Little Dark Age som nå anses som en av bandets aller beste plater, og har gjennom pandemiårene måtte nøye seg med et par enkeltstående singler og et nokså forglemmelig livealbum med originale sanger innspilt i 2011. Nå er indiefavorittene endelig tilbake med et rykende ferskt studioalbum, denne gangen også som et vaskekte indieband etter å ha hoppet av Columbia og over på uavhengige Mom + Pop Records.



Med tittelen «Loss of Life» var det forventninger om at bandets 5. album skulle fortsette ned den mørke stien de var innom på sanger som «When you Die», «Hand it Over» og tittelsporet «Little Dark Age» fra forrige plate. Selv om det albumet også inkluderte flere oppløftende og til tider humoristiske sanger, var det preget av en dyster undertone og et misantropisk syn på livet i den moderne verden. Låtskriver Andrew VanWyngarden og multiinstrumentalist Ben Goldwasser har vist misnøye og bitterhet over popbransjen så lenge de har vært med i den, og popduoens frustrasjoner rundt samfunnets utvikling har kommet tydelig frem både i sangtekster og intervjuer gjennom årene.

Loss of Life viser derimot en mer optimistisk og oppløftende side av gruppen vi sjeldent har sett tidligere. VanWyngarden og Goldwasser har nå begge rundet 40, og ser lite poeng i å fortsette å hate verden og all dens banaliteter. “The answer to life is actually love and stability in relationships�, erklærer de i et nylig intervju med NPR. Det er nok ikke det mest revolusjonerende budskapet man har vært borti, men unektelig en genuint vakker erkjennelse fra en gruppe som i alle år primært har lent seg på kynisme og sarkasme.

Albumet er en moden, kontemplativ og noe begivenhetsløs affære, hvor bandet tar et reflektert syn på egen karriere og en mer metodisk tilnærming til låtskriving og produksjon. Den lekende energien fra tidligere album er erstattet med en nedtonet, folkeinspirert atmosfære, med akustiske instrumenter og enkel låtstruktur i fokus fremfor elektroniske synther og den kollasj-aktige låtskrivingen vi primært har sett på tidligere utgivelser. For mange vil nok derfor Loss of Life være et mindre spennende innslag i gruppens diskografi, og oppleves noe underveldende ved første lytt. Men det betyr derimot ikke at albumet ikke har nok av severdigheter å by på.



Allerede fra de første to minuttene er det tydelig at dette er en mer seriøs utgave av MGMT enn vi har sett tidligere. Albumet åpner i kjent indierock stil med «Loss of Life Part 2», en melankolsk, synthdrevet introduksjon akkompagnert med diktlesning av det anonyme walisiske diktet I am Taliesin. I sing perfect metre. Diktet fungerer som en god innledning til albumets temaer, og setter stemningen for hva som er i vente utover resten av albumet.

Introsporet glir deretter inn i albumets første singel, «Mother Nature», hvor vi blir møtt med varm akustisk gitar og et behagelig lydbilde som slekter på psykedelisk solskinnspop fra 60-tallet. Lyrisk og musikalsk er dette en av albumets vakreste øyeblikk, og det er noe ekstra spesielt over å høre en så genuint oppmuntrende låt om vennskap og medmenneskelighet komme fra samme band som ga ut låter som “Your Life is a Lie� og “I Love You Too, Death�. “Mother Nature� trer rett inn i rekkene som en av MGMTs beste låter hittil.

På «Dancing in Babylon» rekrutteres franske Christine and the Queens med på en oppløftende popduett. Låta er merkverdig for å være første gang MGMT samarbeider med en annen artist på eget studioalbum og er kanskje albumets mest energiske spor, men låta vekker dessverre lite interesse utenom det. Christines stemme blir for lik Andrews til å skape følelsen av at dette er en duett, og få hadde nok reagert om Christine ikke var med her i det hele tatt. Sangen blir noe mer spennende avslutningsvis når de etterhvert trer inn i en dansbar rytme, men ikke nok til at de foregående tre minuttene føles verdt opplevelsen.



Komboen «Bubblegum Dog» og «Nothing to Declare» står derimot ut som albumets klare høydepunkt. Her får den mer modne tilnærmingen til låtskriving full uttelling, med elegante melodier, vakker gitarspilling og fargerike arrangementer på begge låtene. Tematisk sett er dette også blant Andrew Vanwyngarden mest interessante tekster. På «Bubblegum Dog» tar VanWyngarden et oppgjør med sine kyniske holdninger til låtskriving og samfunnet rundt seg. Han erkjenner sin egen forakt for den fysiske verden, men innser også hvordan disse følelsene er lite givende å klynge seg til i det lange løp. Den oppløftende “Nothing to Declare� følger deretter, hvor verden nå beskrives som en østers og hvordan han nå har lite bagasje på sin metaforiske “trip� rundt den. To svært sofistikerte låter som viser veksten til bandet både som musikere og som mennesker.

Kvaliteten på resten av albumet klarer ikke helt å nå samme høyder, men MGMT holder det sammenhengende og helhetlig. Spor som “People in the Streets�, “Nothing Changes� og “Phradie’s song� er helt akseptable låter, men holder ikke på oppmerksomheten over lengre tid. “I Wish I Was Joking� er interessant lyrisk sett for Andrews erklæring om at dop ikke er like gøy lenger, men blir musikalsk litt repetitiv og grenser til irriterende. Jevnt over er side to mer elektronisk og likeartet musikken vi har hørt på MGMTs tidligere utgivelser, uten å nå noen særlig nye høyder.



Albumet avslutter likevel på en sterk note med tittelsporet “Loss of Life�, en svevende finale med et imponerende lydbilde av elektroniske synther og majestetiske trompeter. Her kommer også linjen som oppsummerer selve essensen av albumets temaer: “When the world is born and ending, then you learn to enjoy your loss of life�. En skarp og gripende linje som runder av MGMTs mest introspektive album til dags dato. Det er tydelig at bandet i stor grad har lært seg å legge bitterheten på hylla og sette pris på livet i sine eldre dager, og trer inn i 40-årene med et mer pragmatisk syn på verdens utfordringer. Det er en vakker holdning å ha, og noe vi alle kan ta med oss inn i de uforutsigbare årene som møter oss fremover.

Loss of Life er ikke en knallsterk retur til rampelyset for MGMT, og fans som håpet på en ny pop-sentrert plate à la debuten og Little Dark Age vil nok bli skuffet. Men for de som har hengt med siden Congratulations og MGMT er det likevel mye å hente her. Det vil kanskje ikke treffe med én gang, men som mange MGMT-plater, trenger musikken tid til å modnes.