Chiles psykedeliske scene har i senere år blomstret, og et av dens fremste navn, The Holydrug Couple, sto rundt halv ni klare for å gjøre sin Norgesdebut i kjelleren på Revolver. Årets Sacred Bones-utgitte Noctuary er en samling av glitrende blomstermønstrete poplåter, og i en festivalflora hvor lyd står sterkere enn låt viste de seg, i overenstemmelse med forventningene, å være et kjært velkomment unikum.
De første gitarakkordenes omfavnende fuktighet stadfester at The Holydrug Couple og deres syreinfluerte solskinnspop høres vel så luftig og medrivende ut fra scenen som fra studioet. Den ømme eskapismens bølger skyller over publikum. Svevende vokallinjer beveger seg like uanstrengt som instrumentasjonen. Låtsmeder av rang kanaliserer kjærlighetens sommer i den iskalde Oslonatten, og unngår det ensrettede. Settets avsluttende mammutjam taler nemlig for at lyden av det sene sekstitalls San Fransisco ikke kun er av vindskeiv blomsterpoppa relevans. Flytende tangenter kolliderer etter lengre oppbygning med trommehinnesprengende gitarføring begravd i lysergisk klang. Idet timinuttersmerket krysses har ethvert tidsbegrep nærmest gått i oppløsning. Forestillinger av Søramerikas nest lengste kystlinje viker for påminnelsen av at Chile anses som verdens astronomiske hovedstad.
En vesentlig prosentandel av bandene på Oslo Psych Fests program tilnærmer seg det astrale, og det norske språk byr på for få synonymer for kosmisk til at en suksessfull psykedelisk festival kan skildres uten gjentagelser. Distinksjonene er dog flere enn språkets formende krefter har erkjent. Der Electric Eye et døgn tidligere sendte lytterne surfende nedover melkeveien, er Holydrug Couple i større grad jordlig bundet. Halvsovende i en blomstereng ser de på verdensrommet fra bakkeplan, og ikke omvendt. Uten påtatthet står de for helgens tre helt klart deiligste kvarter.
Wind
Kveldens eneste norske band, og festivalens eneste krafttrio, var i tillegg festivalens eneste vokalfrie ensemble. Wind høres til å begynne med ut som en miniatyrversjon av Hawkwind, uten at det på noen måter lyder lite. Mye takket være eksepsjonelt fyldig traktert bass lyder det tvert imot massivt. Gitarens forvrengte hvin skjuler ikke at den stammer fra bluesen, men det er ikke tungrocken som sørger for at den påfølgende førti minutter lange jamsessionen ytterst sjeldent bikker over i det uinteressante.
Wind angriper instrumentene sine med jazzens improvisatoriske kreativitet, og det progressive tar i takt med minuttenes gange overhånd. Deres musikalske maktforhold bærer det likestilte preget enhver trio avhenger av. Begge strengeinstrumenter suppleres av volumøse pedalbrett, og de håndteres begge med tilsvarende virtuositet. De suggererende landskapene høres ut som Pärson Sound, og får som de sin kraft fra det gjensidige. Fokuset festes aldri vet det individuelle instrumentet, og viker aldri fra totaliteten av de tre. Fra den første basstrengen plukkes til den siste feedbacken dør ut tas det ingen pauser, noe det av logiske årsaker ikke tas midt i en jam av slikt kaliber. Tidvis høres krafttrioformatets begrensninger, men dens friheter demonstreres langt oftere.
The Hedgehogs
Fuzzy gitarriff og drivende farfisaorgel står i de fleste tilfeller i sentrum av danske The Hedgehogs musikk. Ved en anledning blåses det i et munnspill, ved en annen slås det på en tamburin. De høres ut som tilbedere av den definerende Nuggets kompilasjonen, og deres aspirasjoner mot 13th Floor Elevators høyder vitner om at garage rockens elementære formlære har blitt nøye studert. Låtene fenger på sitt fremste på samme vis som sine forbilders, men lider av å bli fremført av hele seks musikere.
De tre gitarene virker i overaksentueringens overflødige tjeneste. Lydbølgene kolliderer ofte som det audielle svaret på det kulinariskes smakløse, grå grøt, eller som meteorologiens svøpende tåke, og mangler albuerom i de langt mer håndfaste låtene. Lydlandskapene en sekstett med tre effekttunge gitarer med egnethet kan utforske dveles aldri lenge ved. De lengre instrumentelle partienes luftigere åpenhet lar instrumentrekken komme til sin rett, men fungerer som regel uheldigvis kun som introduksjoner eller transportetapper mellom vers og refreng. Sekstitallets mer sparsomt instrumenterte garage rocks intensitet høres tilsvarende sjeldent. Noe like bevegende som Roky Ericksons fandenivoldske skrik på You’re Gonna Miss Me høres aldri. Opererende i en sjanger hvor man fort blir én av mange, fremfører The Hedgehogs litt for mange uatskillelige låter på et litt for slapt vis til å i det fulle og hele bli vurdert som noe mer enn kule nok.
Wolf People
Et band som hovedsakelig valfarter andre områder enn de psykedeliske fikk æren av å avslutte en meget vellykket Oslo Psych Fest. Et band som kaller frem trollmennshatter snarere enn paisleymønster. Wolf Peoples progressive rock er av den tydelig britiske sorten, og helgens mest publikumstilfredstillende time viste at arven etter Jethro Tull og King Crimson ivaretas på særdeles kyndig vis.
Ved å aldri vike fra det sprudlende dramatiske sørger de gitartunge engelskmennene for en time preget av lite stillstand. Vokalledede passasjer henviser til øyrikets engang så florerende folkscene, mens tordnende rytmer omringes av duellerende virtuositet, som klatrende konstant streber mot det klimatiske. Som en følge av at de i løpet av en låt gjerne pløyer gjennom flere riff enn noen av de andre bandene på plakaten gjør i løpet av en hel konsert, befinner de seg ved enkelte anledninger i sjangerens tettest befolkede fallgrop. Heller enn sømløst innsydd virker riffene her tvunget på låtene. Brorparten av konserten tilbringes imidlertid hevet over det overtekniskes ufullkomne onani, og Wolf Peoples kløktig komponerte og velspilte progressive festrock fortjener den overveldende responsen den mottar.
Fotografier av Jonas Skulstad Murstam
