Velkommen til muligens den beste stort-band-spiller-på-altfor-liten-scene på denne siden av 2009.

Opprop! Effekter? Check. Et tonn kabler? Check. Fire anti-rockere? Check. Matematisk musikalsk presisjon? Check.

Battles går ikke på scenen, de lunter. Med ryggsekker. Ryggsekker fulle av laptoper, kabler, effekter og det som verre er. Situasjonen er herlig absurd; dagen før de skal spille for flere tusen feststemte Roskildedeltakere, skal de underholde 200 sommersvette pubgjester som priser seg lykkelige over Quarts midlertidige undergang hvilket brakte fire av New Yorks fineste prog-geeks til et dunkelt, lite lokale i Oslos mest intetsigende gate.

Eks-Helmet trommis John Stanier har allerede svettet seg gjennom gulvet når han banker ut introen til åpningslåta race:In, og uten å si et ord verken til hverandre eller publikum spiller bandet seg gjennom mesteparten av den smått genierklærte andreskiva Mirrored. Ikke at tilskuerene bryr seg nevneverdig om mangelen på publikumsfrieri når de fire på scenen lager et så stort show ut av pokker meg ingenting bortsett fra deres egen musikk og fremtreden. Gitarist Tyondai ’sønn-av-Anthony’ Braxton teller takter mer intensivt enn du noen gang kan forestille deg, gitarist/keybordist Ian Williams’ konstante spastiske rykinger truer med å klinke til den stakkars jenta på første rad, mens nevnte Stanier sakte men sikkert forvandles til en lutende klump perspirasjon. Sammen med relativt anonyme bassist/gitarist/effektmaker Dave Konopka utgjør de det mest spennende bidraget til moderne rock siden Muse entret scenen for snart et tiår siden. Det kalles matterock, artcore og posttronica men er virkelig bare kommersiell prog. Og det er helt nydelig.

Battles prøver ikke å være rockere, og lykkes så til de grader med det. Enkelttoner fra gitarer og synth reiser gjennom utallige USB kabler og ut til publikum i forvrengt tilstand med Braxtons modulerte vokal og Staniers militære presisjonstromming i bunn. Den alltid mektige Atlas møtes med ekstase, leveres med et lydbilde av stadiondimensjoner og følges av den bedragersk enkle Leyendecker, før en trilogi av overmenneskelig musikalsk kvalitet og presisjon avsluttes med Ddiamondd. Publikum har stivnet. Svette, slitne, og utslått av et lydnivå som har fått samtlige blodkar i kroppen til å eksplodere, blir vi redusert til måpende nikkedukker som lydig følger hvert eneste temposkift, hvert eneste brekk, hver eneste pitchskift med ubenhørlig attentivitet.

Battles mestrer det som kun band med enorm tro på seg selv og egen musikk klarer, nemlig å kunne fange et publikum og ha de i sin hule hånd enten om det er på en arena, klubb eller, som i dag, på liten cafe. Deres mangel på selvhøytidelighet forsterker deres unike musikalske uttrykk og fremhever de tekniske vidundrene de tryller frem i låt etter låt. Og når man er heldig nok til å overvære et slikt skue på en så intim scene, må man bare ta et skritt tilbake, puste dypt og bøye seg i støvet.

9/10