Denne sommeren har New York-trioen Battles vært en het potet. Både før og etter andreskiva Gloss Drop ble sluppet 6. juni, har bandet turnert verden rundt. Turneplanen som strekker seg året ut omfavner ikke bare i Europa, men også Asia og Statene. Ikke rart bandets store drivkraft John Stanier så en smule medtatt ut da Musikknyheter møtte trommisen i timene før bandet entret scenen på Blå. Stanier hilser høflig før han slår seg ned på den like medtatte trebenken og prater villig om sitt hjertebarn Battles.

- Ved første lytt kan Battles høres kaotisk ut. På den annen side kategoriseres dere ofte som "math rock". I hvor stor grad er musikken deres kalkulert?

- Altså, alt vi gjør er skrevet på forhånd. Vi er ikke et "jam band", vi framfører musikken så likt live som på skive vi kan komme. Så det er definitivt kalkulert, veldig kalkulert. Men vi liker ikke begrepet "math rock" i det hele tatt, vi hater det. Noen, spesielt den engelske pressen, insisterer på å bruke det, men for oss er dette et begrep fra 90-tallet. I våre øyne er vi ikke et "math rock"-band i det hele tatt. Men ja, alt vi gjør er svært godt uttenkt og kalkulert. Det er et kalkulert kaos, et kontrollert kaos.

- Har du selv noen musikkutdannelse?

- Jeg studerte orkestermusikk på universitet, men sluttet etter to år, og fullførte aldri. Egentlig vet jeg ikke om jeg bruker noe av det jeg lærte der i det jeg gjør nå i det hele tatt. Jeg tror fraktisk erfaringen fra hardcoreband har vært mye mer nyttig. Jeg var den eneste av oss som studerte musikk, men jeg tror mesteparten av det jeg gjør kommer av å ha spilt i band i så mange år.

- Hvordan overlever dine andre bandprosjekter (Tomahawk, The Mark of Cain) når du turnerer verden rundt med Battles?

- Teknisk sett er jeg involvert i tre andre bandprosjekter. Men de er så vage. Da Battles startet opp var Tomahawk, som jeg er med i, fortsatt veldig aktive. Så derfor tok det meg et og et halvt år å komme skikkelig i gang. Nå skal vi gjøre opptak igjen, men det må bli mellom Battles-turneene. Så det er vanskelig, men du får det til på en eller annen måte. Dessuten er jeg med i et slags musikkollektiv kalt Cologne Tapes, men der går alt gjennom internett. Og så er jeg involvert i et band kalt The Mark of Cain i Australia. Men der har det ikke skjedd noe på kanskje fem år. Så Battles er absolutt det viktigste.

- For et år tilbake sluttet Tyonday Braxton i Battles. Hvordan påvirket dette tapet bandet?

- I det store og hele tror jeg det var veldig bra ting, for det tvang oss til å evaluere hva vi gjorde som band på nytt. Det ga oss en helt ny tilnærming til å skrive en ny skive. Før han sluttet var vi ikke særlig fornøyde med hva som skjedde, vi syntes det var for mye vokal. Han ble på en måte hovedvokalist på alle låtene, og det var ikke bra i det hele tatt. Vi gjorde noen låter som aldri ble noen plate, vi ønsket ikke å fortsette der. Det skjedde på et forferdelig tidspunkt, men vi fortsatte. Skrev om plata, og fikk med gjestevokalister. Men som sagt, det var en veldig bra ting.

- Dere slapp nettopp deres andre fullengder Gloss Drop. På hvilken måte har dere utviklet dere siden Mirrored?

- Vel, nå er vi tre. Og dermed måtte vi omskrive hele skiva deretter. Så der er det åpenbart en forskjell. På Mirrored hadde vi mye å bevise, og jeg synes den til tider var litt for "crazy". Alle kjempet for å bli hørt, for sin musikalske eiendom, og Gloss Drop er nok mer fokusert, mer direkte, og klarer bedre å få fram et poeng. Battles er et band i konstant forandring, og jeg tror hver eneste skive kommer til å bli noe helt nytt. Uansett om vi blir bare to personer, kommer platene til å forandre seg uansett, det samme med bandet.

- I kveld spiller dere med Deathcrush og Monothlic. Hva er ditt forhold til disse bandene?

- Jeg har aldri, nei ... Vel, jeg har hørt de er veldig gode, så jeg er spent på å se dem.