Tross at Dungen må sies å være ett av de mest spennende bandene på bookinglista,var det ganske glissent da de svensktalende syreproggerne entret Sagascenen tidlig torsdag kveld.

Med seg i snippsekken har svenskene ett låtmateriale som varierer fra geniale popperler til syrete grøtlåter i sekstiåtternes improånd. Men det var ikke låtene det skulle handle om på denne konserten, for sjelden har ett norsk festivalpublikum blitt servert dårligere lyd enn på konsertens tre første låter.

Når lydmesteren trettifem minutter senere har gjort lydbildet levelig, og de hårete svenskene har funnet rytmen, og syrer ut i sine velkjente impropartier så begynner det å låte riktig så trivelig. Da inntreffer kveldens andre skandale; Bandets akustiske gitar får ett akutt innfall av posttraumatisk stress, og må backstage for behandling, i samme øyeblikk som bandet skal til å spille ut sitt trumfkort festivalhymnen ”Festival”. Som en flokk uklippede sauer surrer bandet rundt på scenen i en kort periode, før det stadfestes at gitaren er død og hymnen kastes på dynga.

I ett øyeblikks desperasjon bestemmer ”Dungen” seg for å skrote setlista og forsøke å rette opp inntrykket med å servere deres mest bejublede låt ”Panda”. De lykkes delvis med låta, men konserten må vel karakteriseres som en gedigen skuffelse for å sitere Arne Scheie.

Skuffet sluntrer jeg bort fra scenen og skriver i blokka mi; ”Hvis det finnes ett land som heter Absurdistan, så var det der lyden kom ifra!!”

2/10

Foto: Mika Martinussen