Det har tatt Howl omtrent seks måneder fra å være et av de mange ukjente og uetablerte by:Larm-bandene, til å bli skikkelig norsk rocke-allemannseie. Låter som «Nineteenseventyfive» og «Repeater» har nærmest blitt spilt ihjel på radio den siste tida, og alle er enige om at Howl er de store, nye, norske. Men så gjenstår den vanskeligste delen, den som skiller klinten fra hveten, eller de ekte rockerne fra dem som aldri helt slipper gjennom nåløyet. Nemlig den delen med å underholde.
Og for å gjøre det klinkende klart: Howl tar det helt hjem, med god margin. I den sterke sommersola på Åndalsnes, mellom fjord, fjell og sveler, viste Howl akkurat hvorfor de plutselig befant seg i toppsjiktet i norsk rock.
Dette mye takket vokalist Simen Lund, vel å merke. En nærmest prikkfri stemme legger bare grunnlaget for råskapen denne mannen utstråler på en scene. Den energiske og spinnville dansingen, hoppingen og gestikuleringen fyrer opp publikum og gjør at man omtrent ikke kan ta øynene fra scenen.
Ren, tidløs og klassisk er rock slik vi liker den best, og slik Howl greier å formidle den. Selv om låtrepertoaret er relativt lite og likeså med spennvidden, tar Simen Lund og kompani det igjen med en heseblesende opptreden.
At vi har hørt «Silver Equals Gold», «Nineteenseventyfive» og «Repeater» et utall ganger før gjør ingenting, for på scenen ytrer Howl dem på en helt ny måte. For man får ikke Howls perfekte lydbilde og den vanvittige energien Raumarocks tilskuere fikk oppleve noe annet sted enn på en scene. Disse gutta er kommet for å bli - og for å løfte norsk rock til et høyere nivå.
8/10
Foto: Synnøve N. Sandnes
